Nyhetsfeed

Afrikansk skald!

Griot er et portugisisk band som har holdt på i vel 2 år og som ble initiert av musikerne João Pascoal og Sérgio Ferreira. Duoen har i dag vokst til en trio i det Nuno Aleluia er kommer med, og akkurat nå er Leiratrioen aktuelle med sin debutskive «Gerald».  På den skiva spiller portugiserne en prog som utforsker diverse teksturer og lydlandskaper. Lyrisk sett er det selvpublisert litteratur som er på agendaen og det konseptuelle har gode kår. Hvor bandnavnet er hentet fra vet jeg ikke sikkert, men jeg har en delvis kvalifisert gjetning! En griot er en tradisjonell skald i vestafrikansk kultur som var sanger, historieforteller, historiker og i riktig gamle dager var en griot også hoffskald og talsmann for herskerne. I moderne tid opptrer grioter ved dåp, bryllup, begravelser, idrettsarrangement og politiske møter.

Bandet Griot kommer på sin debut opp med musikk som har flust med skiftende stemninger, og tematikk og en moderne tapning av prog. På «Gerald» i god progånd handler det om en mann og hans reise, og det er en frodig og til dels vakker musikk som understøtter plottet. På den episke låten «Fadeaway» er det mye fin orkestrering, og trioen viser talent men også at de nok har litt igjen før de får ut sitt potensiale. Potensiale har så absolutt åpningslåten «The Drive» som er en fin instrumental låt hvor vokalen dukker opp når det er rundt et minutt igjen. «Sylewise» er old school prog ikke så langt fra Camel og Genesis sine territorier. Låten er på sitt vis fascinerende men også litt forvirrende og ufokusert. Litt forvirrende men fascinerende er også bandet Griot, som nok bør rendyrke konseptet sitt og finne ut hvor og hva de vil før neste utgivelse.

Lenker:
Facebook
Twitter

Om Ulf Backstrøm (1105 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*