Nyhetsfeed

Transregressive Rock fra Sintra!

Daymoon - Cruz Quebrada

Fred Lessing startet på 80 tallet opp et band han kalte Dead Landscape. Det konseptet funket ikke så godt fordi de øvrige musikerne utenom Lesser vill spille kommersiell musikk, og gjøre seg «rike og fete». Derfor forsvant bandet som dugg for solen for å bruke et godt gammeldags norsk uttrykk. Imidlertid så fortsatte multiinstrumentalisten og den kreative hjernen Fred Lessing å komponere. Fra 1998 til 2002 førte dette til at tre uoffisielle album kom ut under det nye bandnavnet Daymoon. I 2011 og 2013 kom det to offisielle album, og skiva fra 2011 er spesiell! Årsaken er at den er et konsept som omhandler kona til tidligere nevnte Fred Lessing og hennes kamp mot den uhyggelige sykdommen kreft. Et ganske så personlig album for å si det mildt! Årets album heter «Cruz Quebrada» og er ei svært velvoksen skive med sine 71 minutter. Det kan indikere at Lessing ikke klarer å fatte seg mer kortfattet, og kommer opp med en del musikk som er til dels lite spenstig og spennende?

Uansett så velger Lesser å kalle musikken til Daymoon for Transegressive rock, og portugiserne er en kvartett. En kvartett fra byen Sintra hvor Lessing selv og André Marques står for nesten all instrumenteringen, og begge spiller et utall instrumenter. Slikt åpner jo opp for at den soniske paletten blir ganske så fargerik, og da gjenstår det «bare» å bruke dette med kløkt slik at musikken blir vel verdt å lytte til! De mange gjesteartistene er i alle fall brukt med kløkt stort sett, og bidrar alle til at dette blir ei til tider vakker, melankolsk og stemningsfull skive. Det melankolske står bra til lyrikken som uten omsvøp og rimelig direkte tar for seg Lessing sine indre demoner! Demoner som dukker opp i kjølvannet av at han er enkemann, og tematikken er alt annet enn lystelig. Kreft, død, ensomhet og det å starte livet fra scratch. Konseptuelt til tusen altså.

«Cruz Quebrada” er emosjonell så det holder, og delt i to, i form av en «out» del, og en «in» del. «In» delen er for øvrig kun en lang låt som heter «The River». Låten er på over 25 minutter, men delt i ni dellåter. «The River» viser Daymoon fra en neddempet side, da det ikke er så mye ebbe og flo, og overgangen følgelig er av mindre format. Det gjør ikke musikken mindre interessant, og det pastorale og folkaktige som pensles ut er ofte rimelig sneisen utført. De dissonante gitarlinjene i dellåten «Headlong» frisker opp, og nevnte låt er også tidvis kledelig røff og progga. «The Single Most Expensive Kiss In The World» er en slentrende og uhøytidelig dellåt som det er lett å like. Lett å like er også «Ghost» med sine lekre trompetlinjer og nennsomme stemning. Tittellåten byr på meget bra og gjennomført gitar og enkelte spennende vrier, vendinger og gode ideer. Låten har også mye dynamikk der det rolig blir avløst av røffe metall riff. Kaskader av effekter, dissonante lyder og skeive blåseinstrumenter skaper en avant garde stemning, og gjør at lytteren garantert spisser ørene. Når det hele er skrudd sammen subtilt så får skiva en virkelig bra åpning.

«produksjon og miksing er ikke fra øverste hylle»

Det fortsetter også bra på «Fish Dissected» med herlig og svært dyster akustisk gitar før det blir en suggererende og fascinerende vending mot nærmest kammeraktig musikk. Låten vrir og vrenger seg og det sneies innom mye forskjellig herunder Gentle Giant og King Crimson vibber. Det øvrige sortimentet er pent variert, men vokalt så blir jeg ikke henrykt. Det er alltid synd når det vokale trekker ned, og det gjør det hos Daymoon. En styrke skiva har er den underliggende spenningen og det skjebnesvangre som sakte drypper og drypper!

Strukturelt er det derimot for mange svakheter og noen ganger virker musikken litt ad hoc og litt uten plan og mening. Enkelte låter blir derfor regelrett i beste fall mediokre og til og med uinteressante. Produksjonen er heller ikke velegnet til å slå stiften i yr henrykkelse, og miksingen har jeg hørt bedre. «Cruz Quebrada» har så absolutt sine øyeblikk som er fagre og spennende, men det er for mye unødvendig «surr» som trekker ned, men forholdsvis enkelt kunne vært unngått. Skiva blir derfor ikke noen minneverdig affære som stadig vekk vil bli tatt frem om og om igjen, men heller en støvsamler! Det er synd for når Daymoon er bra så er de virkelig bra, men det forefinnes altså så mange vitale elementer som regelrett er irriterende svake og overskygger det som er bra.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (967 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*