Nyhetsfeed

Ultima 2016: Rolf Wallins The Otherrom

Foto: Ultimafestivalen 2016 / Andreas Turau

I løpet to uker holdes det nesten femti konserter og arrangementer i Oslo i forbindelse med samtidsmusikkfestivalen Ultima. I år som i fjor, tenkte jeg å få med meg noen av disse rare forestillingene, i tillegg til gamle «bekjentskaper» som La Monte Young, Morton Feldman, og festivalens avslutningskonsert med Terry Riley.

Festivalens åpningsdag er egentlig på tirsdagen med en performance, og en installasjon dagen etter, mens åpningskonserten ikke er før på torsdagen, og foregår i hovedsalen av Oslo rådhus. For de som ikke har vært der før, blir man møtt av et rom med høy takhøyde, med et galleri som snirkler seg rundt omtrent fem meter over bakken, hvor man har satt opp spots for kvelden.

I hvert hjørne sitter det èn musiker med dobbelthorn av trumpet, valthorn, trombone og eufonium (tuba), oppå en stor, hvit boks. Verket som skal spilles er «The Otherroom», som er en videreføring av Rolf Wallins sci-fi opera «Elysium», som hadde premiere på operahuset tidligere i år. Blåserne starter lett med noe som kan høres ut som sus, og jeg får fornemmelsen av hvalsang. Inn i salen føres et svart klede som omfavener rundt ti sorte ballonger omtrent èn meter i diameter, som flyttes rundt og tvinger publikum til å flytte seg, mens det etter hvert foldes ut til å utgjøre en svart vegg.

rolfwallin171

I de lange tonene som spilles sanser jeg ensomhet og lengsel, et uttrykk som kan spores tilbake til den opprinnelige operaens transhumanistiske fortelling. Igjen tvinges publikum til å flytte på seg, da også boksene begynner å flyttes rundt, og lyset fra undersiden av stolene de sitter på skifter fra hvitt, til varme og truende farger som gul, oransje og rød, og sammen med mer stuttrende toner minner det om et underjordisk kaos med lava og flammer, før det svarte kledet fanger blåserne inn i seg og omfavner de som svart gift.

Igjen føres kledet ut, og nå høres blåserne halvt posititive og halvt håpefulle ut. Ned fra galleriets fire hjørner slippes styrbare hvite ballonger, også disse får de lyttende til å flytte på seg, sammen med med blåserne hvis tredje horn nå benyttes heller truende, der de er koblet til instrumentene gjennom et bøyelig plastikkrør som «kastes» rundt. I siste akt føres igjen kledet rundt salen, uten å forstyrre, før det blir tatt med ut av rådhuset, ut på plassen og videre ut til Karl Johans gate, mens publikum følger med og konserten «avsluttes» på trappene opp i rådhuset. På en måte synes jeg forestillingen representerte jin og jang, hvor mennesket gir seg til uttrykk i jin, mens det maskinelle i jang, der det levende og ikke-levende finner en balansegang i siste del, hvor de finner «the blues» vist gjennom det blå lyset som avslutter forestillingen.

Lenker:
Ultima
Rolf Wallin

Om Jon Skjeseth (486 Artikler)
Proghead from Oslo, who writes mostly about progressive rock/metal, though may write about other rock and metal sub-genres, as well as electronic music, underground hip hop/rap, contemporary music, different kinds of jazz, folk, or anything I find interesting.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*