Nyhetsfeed

«Gravedigger House Calls»!

Det er fascinerende å se hvordan tilfeldigheten spiller inn i hvilket livsløp enkelte band får! I 1970 så var det en gruppe engelskmenn samlet i byen Krefeld i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Disse var alle over gjennomsnittlig musikkinteressert, og alle kunne håndtere et eller flere instrumenter. Dermed var bandet Bonthrone (etter bandet sin trommeslager!) etablert, og ikke lenge etter ble det skifte av navn til Janus. Det skifte var det plateselskapet som bestemte, og det sier mye om hvor lite opposisjon enkelte unge musikere var i den gang. Janus er for øvrig en romersk gud med to ansikter som symboliserer at han kan se inn i fremtiden, men også har kontroll på fortiden.  I 1972 slapp Janus debutskiva «The Gravedigger» ut via den prestisjetunge proglablen Harvest Records som var underlagt EMI. 

«The Gravedigger» var ei skive hvor det unge musikkgeniet Colin Orr som blant annet spiller gitarer og keyboards på skiva, virkelig slo seg virkelig løs. Orr har snekret det aller meste av låtene, og de to sidene på LP-en er rimelig forskjellig. Den ene består av låter som den gang lett kunne oppfattes som harde og alle låtene er skikkelig marinert i den psykedeliske sfære. Den andre skiva består kun av tittellåten og har mye akustisk gitar som er understøttet av nylonstrenggitaren til Roy Yates, vokalharmonier, strengearrangementer og av klassiske motiver og tematikk. «The Gravedigger» ble til på kun 24 intense timer i studio! 41 år senere kom for øvrig «The Garvedigger» ut i en mye bedre remikset utgave. Tilbake i 1972 så var musikerne i Janus ivrige etter å få ut skive nummer to. Den var ment til å være konseptuell, og bandet hadde store vyer, og hadde klar den 25 minutter lange låten «Under The Shadow Of The Moon» til skiva.

«Ny vri på den Vesttyske nasjonalsangen!»

EMI var derimot alt annet enn imponert av salget til «The Garvedigger», og valgte å løse Janus fra kontrakten. Musikerne i Janus hadde tjent noen slanter på sin debut, og valgte å leve det for de gode bohemaktige livet i den østlige delen av Tyskland, med masse «sex, drugs and rock & roll». Dette hippiesamfunnet var sterkt understøttet av det østtyske kommunistpartiet, og musikerne i Janus koste seg nok storlig. De satte også av tid til å holde enkelte konserten, og alt virket å bare være fryd og gammen som det så prosaisk heter. Midt under en konsert strømmet det på med politi med våpnene fremme! Den offisielle årsaken til arrestasjonen var at konserten generert for mye støy. I dag er det val hevet over tvil at Colin Orr sin versjon av den Vesttyske nasjonalsangen som er inspirert av Jimi Hendrix sin «Star Spangled Banner», var den egentlige årsaken?!

Musikerne i Janus flytter på seg, og fortsetter hva de oppfatter som det gode liv i Nederland, men til slutt så må de oppgi hippietilværelsen, og gå tilbake til såkalt normale liv. Det viser seg imidlertid i ettertid at bandet «The Gravedigger» hadde solgt jevnt og trutt, og generert inntekter. Likevel har ikke EMI funnet at bandet Janus skal ha sin del av disse inntektene. Utrolig! Årene går, men så blir Colin Orr på slutten av åttitallet gjort oppmerksom på at deres debutskive nå blir regnet som en klassiker mange plasser. Det inspirerer Orr til å tromme sammen «gjengen» og få ut skive nummer to. Det viser seg å skulle ta litt tid, men i 1990 kommer den rimelig skuffende skiva «Out Of Time» ut. Året etter kommer den betydelig bedre «Journey» ut, og frem til i år utgir Janus til sammen 10 skiver. Så spoler vi frem til i år, og plutselig ut av intet kommer skive nummer 11 fra Janus. Skiva heter «Gravedigger House Calls», og er rimelig retro, og er ikke noe praktverk og er ikke nyskapende. Likevel så fremstår Janus selv etter så lenge i bransjen med ei ny skive som inneholder velskrevne låter med masse varierte stemninger, og de leverer et solid håndverk. Det er faktisk komplett umulig å finne et passende bilde av bandet og derfor er coveret på “Gravedigger” valgt som medfølgende bilde.

Lenke:
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1625 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*