Nyhetsfeed

Mercyful Fate: En av musikkhistoriens beste oppfølgere

Mercyful Fate - Don't Break the Oath

«Don’t Break the Oath» er uten tvil en av de aller beste oppfølgerne til et klassisk album. Det kom ut et knapt år etter «Melissa» og overgår det albumet på mange nivåer. Hele albumet er sjokkfult av geniale riff og det er en ren satanistisk atmosfære som de fleste moderne black metalband kan bare drømme om. Dette er et av de albumene som kan beskrives som perfekt.

Dette albumet står som et av de største mesterverkene innenfor både tradisjonell metal og den første bølgen av black metal. Som nevnt da jeg skrev om «Melissa», så er Mercyful Fate kun black metal innfor konteksten av den første bølgen. Musikken er kanskje ikke black metal etter dagens standarder, men fy faen hvor perfekt den mørke atmosfæren er. Det er en tykk atmosfære av gamle skrekkfilmer og det okkulte. Sammen med de geniale riffene og den forskrudde falsettvokalen til King Diamond, så blir det til musikk fra en annen verden som ikke er ment for mennesker.

Fra første låt frem til den siste, så blir man angrepet av perfekt heavy metal. Albumet åpner med A Dangerous Meeting, som er full av energiske riff. Gitarspillet mellom Hank Shermann og Michael Denner føles enda mer dødelig og farlig enn det gjorde på «Melissa» i mine ører. Og på toppen av det hele har man den sære vokalen til King Diamond. Den føles enda mer utenomjordisk og rarere enn før. Kanskje til og med litt komisk hvis det er første gang man hører den, men det er noe fengende med den som gjør at den passer musikken perfekt, og når man kommer til neste låt, Nightmare, så føles den mindre komisk og mer creepy. Det begynner å føles ut som stemmen hans kommer fra innsiden av hodet og når han roper «YOU’RE ONLY LIVING ON BORROWED TIME FROM YOUR FATE» og det blir etterfølgt av et sonisk angrep av gitarer, så begynner veggene å smelte og virkeligheten brytes opp. Og dette er bare starten på albumet.

Jeg skal ikke beskrive hver eneste låt siden jeg ikke har ord for å beskrive hvor geniale de er. De er låter som har et sterkt første inntrykk og som bare blir bedre etter gjentatte gjennomlytninger. Hvert riff sitter som støpt i hodet mitt etter alle disse årene og jeg blir aldri lei uansett hvor mange ganger jeg har hørt på «Don’t Break the Oath» i flere år i strekk. Gitarene høres fantastiske ut, bassen er fantastisk, vokalen er fantastisk og Kim Ruzz er på trommer en siste gang før han kastet bort talentet sitt på å bli en postmann. Alt sitter som støp.

Albumet avsluttes med den episke Come to the Sabbath. Den er det perfekte eksemplet på at episk ikke trenger å bety lange låter. Den er 5 minutter lang, men følelsen av et stort ritual der de mørke krefter blir påkalt overgår de fleste andres band forsøk på å skape musikk som føles stor og fylt med det fantastiske og majestetiske. Albumet starter ikke bare perfekt, det avsluttes også perfekt.

Det er nok av de som fortrekker «Melissa». Jeg tror det kommer litt an på hvilken man hører først eller hva man er ute etter. «Melissa»er kanskje litt mer solid som et stykke kvalitetsmetal, men «Don’t Break the Oath» er mye der ute når det kommer til en forskrudd følelse. King Diamond gjør mer ut av sin unike stemme og vokal stil, og det er mye variasjon i stemmen hans i alle låtene. Det er mye av det som fungerte perfekt på debuten, bare skrudd opp noen hakk. Uansett hvilken av disse to klassikerne man måtte foretrekke, så er det ingen tvil om at de er klassikere og historisk viktige album. De gjorde et enormt inntrykk på så mange av de artistene som formet metal på 80- og 90-tallet, de gjorde et enormt inntrykk på meg og de vil fortsette å gjøre store inntrykk på utallige generasjoner av metalheads og musikere.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Erik Helgesen (182 Artikler)
Jeg er ikke her for å skrive profesjonelle anmeldelser. Jeg skriver først og fremst anbefalinger for band og utgivelser som jeg liker. Derfor vil alle mine anmeldelser være positive og ofte om ting som har vært ute en del år. Jeg liker å ta meg tid til å lytte på album flere ganger før jeg har meninger om dem, og i løpet av de gjennomlytningene, så har de som oftest vokst på meg.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*