Nyhetsfeed

κῦμα og Hans Jenny.

De som bekjenner seg til band som Testament, Symphony X og Machine Head vil kanskje også like det italienske bandet Reaptor? Reaptor spiller thrash progmetall og er inne i sitt tolvte leveår, og 7 oktober slapp de skive nummer to i kronologien «Cymatics». Ei skive med nesten en times varighet, og ti låter, og verket ble sluppet via labelen Revalve Records. «Cyamatics» kommer fra det greske ordet κῦμα, som betyr bølge og hele konseptet går forenklet sagt ut på en undergruppe av vibrasjonsfenomener! I sin tid var det en ny gren av vitenskapen som observerer effektene av lydfrekvenser på en overflate dekket med sand eller lignende. Mannen bak det hele er den sveitsiske antroposofen Hans Jenny. Navnet på skiva føyer seg pent inn i band som begir seg ut i naturvitenskapens forunderlige verden for å finne passende navn til sine verk eller bandnavn. Forunderlig er det kanskje også at Reaptor tuner instrumentene med 432 HZ for å produsere lyder som kan forefinnes i naturen?

Reaptor er fra den evige stad, Roma. Kvintetten har siden oppstarten unngått mannskapsskifter og hatt helt stabil besetning. Stabil har også progresjonen vært og italienerne er et band som stadig utvikler seg og blir bedre og bedre. Utviklingen kan den nysgjerrige lytter høre på via de to EP-ene «First One» fra 2007, «The Storm Approaches» fra 2009, via debut CD-en «M.I.N.D.» fra 2013 til dagens verk. Inspirasjonskildene til kvintetten kommer fra thrash metal band fra sent 80 tall og tidlig 90 taller, men Reaptor musikerne åpner også frodig opp for andre stilistisk retning og da i særdeleshet prog.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1467 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*