Nyhetsfeed

Iskald jubileums-Gazpacho

Foto: Daniel Låstad

På mørke og snødekte novemberkvelder gjør det seg med lunefull neo-progressiv art rock. Fredag fjerde var en slik kveld, og på John Dee var Gazpacho hovedrett.

I anledningen tjue år unnet bandet seg et opphold i en hektisk innspillingstid for å rocke fletta av hovedstaden. Publikum var henrykte. Gazpacho serverte låter fra samtlige plater i diskografien, deriblant «Night» fra 2006 i sin helhet. Konserten overstått og på veien ut overhørte jeg noen si til noen: «Dette er det største jeg har opplevd». Det er tydelig at bandet innfridde.

Selv tenker jeg først og fremst på mat når jeg hører navet Gazpacho. Jeg var spent på om jeg kom til å høre forskjell på låtene, som jeg sjeldent gjør når jeg hører noe for første gang på konsert. Takket være god og slank lyd der jeg sto bød kvelden på en usedvanlig dynamisk og inntrykksfull lytteropplevelse. Musikken var godt segmentert, noe som tyder på god arrangering, men óg god isolering av instrumentene av lydtekniker.

ga-8

Slike ting blir imponerende og nevneverdige i denne typen musikalsk landskap som Gazpacho orienterer seg i. Musikken er symfonisk, men gjør nødig forhastede bevegelser. I en såpass ambient og post-rock-preget stil er det ei heller rom for det. Bandet smir frem tålmodige og oppbyggelige partier, og styrken deres finnes her i disse lange prosesseringene, i min oppfatning. Skjønt, bandet disket også opp med noen mangefasetterte og gøyale klassisk-lydene fantasier, ofte i kombinasjon med det mer neoproggete.

Jeg nøt nå best de nette og nitide detaljene som dukket opp her og der i uventede rom og registre i låtene. Blant dem må nevnes bassisten Kristian Torps utrolig energifulle, hylende, nedslide et sted i Know Your Time fra sisteskiva «Molok». Denne og slike satt virkelig bra. Mikael Krømer må i denne sammenheng berømmes for sin innsats der han trakterte vekselvis rytmegitar, fiolin og mandolin, som han spilte med nådeløs presisjon. Under Walking, etter en lang og nydelig pianosolo ved Thomas Andersen fulgte en kort cesur, før Krømer og Andersen satte an helt likt, uanstrengt og brilliant. Samspillet her var uovertruffent elegant.

For øvrig så musikerne knapt på hverandre gjennom hele konserten, selv under åpenbart komplekse partier og overganger. De spilte med et forbausende overskudd. Det var utenkelig at noe skulle rakne. Da Jon-Arne Vilbo på leadgitar, mens han spilte noen avansert obligatmelodier, kikket bort på Krømer et øyeblikk under Black Lily håpet jeg nesten på at Vilbo hadde problemer. Men Krømer smilte bare tilbake, hvilket Vilbo gjengjeldte ut mot publikum.

Sånt utgjorde det sjarmerende bandet Gazpacho denne kvelden. Det var ingen skjev balanse mellom publikums og bandets glede. Den gjensidige opphisselsen dem i mellom var i seg selv verdt å overvære. Jan-Henrik Ohme på vokal strålte i og mellom låtene. Han sang upåklagelig rent, beveget seg godt på scenen, og holdt det kort, men veldig personlig mellom låtene. Han snakket på engelsk for å inkludere den tyske, spanske og italienske fansen, som selvfølgelig hadde tatt turen. Han krediterte også Gazpacho-hodet som initierte konserten ved navn. Dernest dro han sømløst i gang neste låt.

Jeg hørte nyss om at bandet jobber med ny plate om dagen. Denne venter jeg på. Det ville vært gledelig, må jeg skyte inn, om denne våger seg ut på noen nye groover. Litt for mange av låtene på John Dee bygget på samme hip-hop-ishe rytmestrukturen. Denne var en gjenganger:

Dette er en veldig stilig groove, men jeg mistenker at den bestandige skoddingen på denne kan komme til å begrense utviklingen til bandet i fremtiden.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*