Nyhetsfeed

Time is eleastic, length is subjective!

Fra «The Big Apple» kommer bandet Behold The Arctopu som spiller en teknisk instrumental progmetall. New York trioen slapp nylig, «Cognitive Emancipation». Ei skive som er nummer tre i porteføljen, og det var da fire år siden forrige verk «Horrorscension» og hele ni år siden debuten. Vi har altså ikke her å gjøre med et band som gir ut musikk årlig, men som tar seg god tid mellom albumene. Noe av årsaken er at bandet sin maestro og gitarist Colin Marston er opptatt med andre band som Gorguts, Crator, Krallice osv. Årets skive er på bare 20 minutter med musikerne i Behold The Arctopu vil ikke være med på at det er en EP. De hevder at, «time is eleastic, length is subjective, don’t discriminate». 

Jeg har ingen tanke for å diskriminere de fire låtene på skiva.  Jeg kan derimot fastslå at det er kreative låttitler som kan få en og annen tunge til å slå krøll på seg. «Obnoxiousing In Irritation», «Exasperating the Idiotic», «Resummon The Unreaching» og «Cognitive Emancipation». Den korte låten «Obnoxiousing In Irritation» er ikke overraskende drenert i en aura av sinnsforvirring med all sine krumspring, dissonante artefakter og riff på riff. «Resummon The Unreaching» er den lengste låten på skiva. Her inntreffer kaos i fri dressur, og det er en oppvisning i teknikk, dynamiske variasjoner og et tilnærmet psykologisk fyrverkeri av en låt.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1717 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*