Nyhetsfeed

Fartsøkning!

Eyesberg er et eksempel på at engelskmenn og tyskere kan samarbeide. Trioen består av en engelskmann og to tyskere, men er pr. dato Frankfurtbasert. Bandet har faktisk historikk helt tilbake til 70 tallet da de var en kvartett hvor også Thomas Klarmann var med. Klarmann gikk ut for å stifte progbandet Argos, og låtene som ble kreert den gang kom aldri ut på plate. Det gjorde de derimot for to siden i form av skiva «Blue», og følgelig var det låter som hadde ligget nedlåst i et velv en eller annen plass i nær innpå 30 år det da ble børste støv av. Låtene på «Blue» nøt godt av en oppdatert teknologi, og det er en betydelig forandring i arrangementene. Uansett alt dette så var «Blue» ei neoprogskive med hint av AOR, og kompositorisk var det ikke akkurat frådende originalt og nyskapende. Det gjør ikke vondt å høre på, men det er heller ikke direkte spennende mye av det som skjer.

Det som skjer i år er at Eyesberg har fått opp farten, og nå to år etter resulterer denne fartsøkningen i et nytt album, «Masquerade». Skiva er basert på nye komposisjoner, og ny trommeslager er Spock`s Beard sin Jimmy Keegan. At Genesis er et høyt aktet band kan enkelt spores ved å lytte til «Masquerade». Ei svært symfonisk og svært melodiøs og definitivt catchy skive med masse dramaturgi og masse harmonier. Musikken er ofte melankolsk og atmosfærisk og keyboards og mellotron er det rikelig med. Den siste låten «Wait And See» er et «progmonster» på 18 minutter som garantert vil glede mange, men ditto irritere andre.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1348 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*