Nyhetsfeed

Greg Lake er død.

Musikkverden er atter en gang i sorg, og denne gang er det Greg Lake som er død. Lake var født 10 november 1947 i Pool i Dorset i England. Hans fulle fødenavn er Gregory Stuart Lake, og han var en mangfoldig fyr innen musikken sin forunderlige verden. Lake spilte bass og gitarer og han var en meget bra vokalist. I tillegg så var han låtskriver og produsent. Mindre kjent er det kanskje at Greg Lake i sin tid var med å starte opp King Crimson. Han var da med som bassist og hovedvokalist på den legendarisk Crimson skiva, «In The Court Of The Crimson King». Mest kjent er han nok som medlem av en av verdens første såkalte supergrupper, Emerson, Lake & Palmer.

I en kort periode turnerte Lake med Asia i 1985, og han utga to soloalbum med påfølgende konsertturne tidlig på 1980 tallet. Albumene het «Greg Lake» (1981) og «Manoeuvres» (1983). Som soloartist ble Lake kjent for sin julesang «I Believe In Father Christmas» i 1975, som hadde med «Troika» fra Serge Prokofjevs verk «Lieutenant Kijé» som bakgrunnsspor». I 1998 fikk Emerson, Lake & Palmer sitt endelige brudd. Etter den tid har Lake ikke vært spesielt aktiv innen musikken, men i 2002 spilte han sammen med Ringo Star sitt band, og året etter på Who sin singel «Real Looking Boy». Høsten 2005 hadde han en omfattende soloturne i Storbritannia. Det er uten tvil en svært betydelig og innflytelsesrik musiker som nå er død.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1534 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*