Nyhetsfeed

Gull og mørke på Blå

Hippietrubadurene i Tusmørke returnerer til valen med hjemmestrikket ironi og forsterkninger ved Gold Celeste.

Hva er koblingen mellom Snowden og Saruman? Eller Pompei og Bydel Gamle Oslo? Og hvordan kan folkrock leses allegorisk? Hva er en allegori overhode og essensielt sett? Disse og slike var sentrale spørsmål under Tusmørkes besøk på Blå denne senhøstfredagen. Bandet er del av det intellektuelle opptog mot de herskende forestillinger om populærmusikk som noe folkelig og primalt. Tusmørke er en besvergelse mot musikalsk fordummelse og for en skolastisk fremtid innen rock. Offensiven ledes av Benediktator med sin dikterende bass, og Krizla med sin tverrfløyte som konnoterer til messingalderen. Bandet er for tiden aktuell med singelen «Dvergkongens datters ring» (D.D.R.), som karaktiseres av fravær av sang, utvilsomt en kjærkommen forandring for denne gjøglergjengen. Dessuten forebringer låta blåsere, i stil med den Hellige Treenighet: Jethro Tull, Jan Garbarek og Hans Majestet Kongens Garde, bløffer Psykisk Format på sin Facebook-side.

Denne slags tøys kan umulig gå over hodet ditt. På scenen stiller Dreyminadr (hurdy-gurdy og div.) i brynje som han har laga selv, HlewagastiR (trommer) i brodert kutte, Dauinghorn of Jordsjø (keys) i urgenser (eller var det perlemor?), Benediktator i avslørende tribunal torso samt grå jeans, Krizla i trollmannkappe med lav hetteføring og Andreas Hoem (klarinett) i munkekappe. Den naive potpurrien som utgjør Tusmørke er ikke mer trollbindende enn Skavlan, og ironien har aldri sittet lettere hos de fem trellene som på Blå.

Konserten innledes med en prosesjon opp til scenen hvorpå vi får en oppbyggelig impro i klarinett og tverrfløyte over dype keys. Så gjør bandet en dristig bevegelse. Benediktator avløser prologen og åpner hoveddelen med en unison linje i bass og vokal. Det er risikabelt å begynne med et så konkret, men samtidig lavmælt, melodimotiv. Benediktator tar i tillegg denne jobben alene. Skjønt, det virkelig foruroligende er at de spiller låta for første gang. Tross dette, eller nettopp derfor, åpner bandet med glødende guts og overbevisning. Djupøksen til Benediktator er en rød Rickenbacker, som vi kjenner fra legenden om den hjemsøkte 69-bassen. Stemmen til Benediktator er tørr og litt guttete, og det er med overlegg at den slarkete og fuktig-klingende bassen og stemmen her, som i mange andre Tusmørke-låter, får harmonisere sammen.

Når bandet går tutti, og konsertens første groove etableres, sitter det ikke helt. De virker overraskende nok ikke helt bekvemme med taktarten, som varierer en del mellom 5/8 og 6/8. Heller ikke volumbalansen er helt god. Bass og trommer er veldig høye, og jeg må anstrenge meg for å høre gjennom veggen av lyd. Senere fremkommer det at låta er årgang (eldgammel het det), og jeg lurer på om det kan forklare at Benediktator virker litt ukomfortabel med det dype leie i vokalen, og at instrumenteringen virker litt påtrengt. Utover fremførelsen er låta kul. Jeg biter meg særlig fast i melodimotivet fra begynnelsen, som dukker opp igjen nå og da. Den bukter seg frem i åttendeler og uventede og nydelige tonesprang, med en vanlig eim av folketone.

Vi lærer ikke hva låta heter. Konserten må gå videre. Spilloppmakerne Benedikt (Benediktator) og Kristoffer (Krizla), aka Momrak-brødrene, haster i gang med sine tørrironiske og sjarmerende vitseintermezzoer, og plutselig er neste låt en realitet. Det kjekke med snakkingen mellom låtene er at den garanterer adspredelse samtidig som den hisser opp til fortsettelsen. Den dumvittige humoren avviser dessuten alle andektige og mistenkelige forhold ved musikken. Tusmørke er all about tusser og troll, men også black friday og digital informasjon.

Konserten var en fest, og den tematiserte intet mindre enn alt som er uskyldig, uproblematisk, gøy og groovie ved musikk. Kanskje er Tusmørke et band som også demonstrerer dette. Utover litt startproblemer spilte (og preika) de med et fandenivoldsk overskudd. Dynamikken mellom Momrakene smittet over på publikum, kanskje kommer det av å bli vitne til to som har det så gøy sammen. Apropos Jethro Tull, og annerledes fra dem, var Tusmørke langt ifra noen lirekasse denne kvelden (dreielire blir noe annet). De fremførte utelukkende nytt materiale, med unntak av «Djevelsk Mareritt» og landeplagen selvsagt, «Ekebergkongen». Av dem var «Moss Godess» en sann innertier. Har du ikke hørt Tusmørke før, men synes at blomsterprog høres moro ut? Følg med heretter, og se til å se dem live først!

Mens Blå ennå ikke var overfylt var det anledning til å høre et shoegaze-band covre Todd Rundgren. Gold Celeste spilte med en sjelden letthet og et løst forhold til tempo. De fem hadde et sleivete og dampet uttrykk, som shoegaze jo skal ha, men bassen var ikke fullstendig toneløs og gitaren spilte mange nokså keitete og corny hooks, noe som ga bandet mer rom og muligheter i uttrykket enn det meste shoegaze kan operere med. Mye skulle vært sagt om dette spennende bandet. Skriveplassen tillater imidlertid kun enn liten honnør i denne omgang (og jeg skal definitivt følge dem). Låt nummer seks hører jeg fortsatt tydelig for meg. Det var en snodigpirrende oppgang i raske punkterte bassnoter, som traff meg skikkelig. Jeg har prøvd å finne låta igjen uten hell.

Lenker:
Tusmørke
Gold Celeste

1 Kommentar på Gull og mørke på Blå

  1. Fenomenet Marxo Solinas er Lars Frøislie som ikke var med på Blå.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*