Nyhetsfeed

Partyløven Rick Parfitt er død.

Status Quo sin gitarist døde på julaften 68 år gammel på et sykehus i Spania. Rick Parfitt blir sammen med Francis Rossi, Alan Lancaster og John Coghlan regnet som den klassiske besetningen i Status Quo. Parfitt døde av en infeksjon etter at han ble lagt inn på sykehus torsdag, på grunn av komplikasjoner etter en skulderskade. Status Quo ble grunnlagt i 1962, og Parfitt ble med i 1967. Bandet fikk sitt nåværende navn i 1969, og Francis Rossi og Rick Parfitt er de eneste medlemmene som har vært med hele tiden. Status Quo ga ut sitt 30. og foreløpig siste album «Bula Quo!» i 2013.

Mens resten av bandet roet ned rockelivsstilen på 90-tallet, var Parfitt åpen om at han fortsatte partylivet. I 2014 måtte den legendariske rockegruppen avlyse seks konserter etter at gitaristen ble sendt til sykehus med hjerteproblemer like etter at bandet kom av scenen fra en konsert i Liverpool. Parfitt hadde sitt første hjerteattakk i 1997, etterfulgt av en kvadruppel bypassoperasjon. Han fikk nok et hjerteattakk i 2011, og deretter et nytt i 2014. Etter dette gikk han ut og fortalte at han skulle slutte å drikke. I oktober sa gitaristen at han ikke kom til å opptre med bandet lenger, etter sitt siste hjerteinfarkt i sommer.

«128 millioner album»

Staus Quo er kjent for sin ukompliserte og ofte dansbare gladrock eller boogie som enkelte uttrykker det. Navnet Status Quo kommer fra latin og betyr uforandret tilstand. Det har i høy grad vært tilfellet for bandet gjennom hele deres historie. Bandet har gitt ut mer enn 100 singler, og er det bandet i Storbritannia med flest såkalte hits. Et rimelig folkelig band kan vi trygt fastslå, og definitivt med en trofast tilhengerskare. En så stor skare av fans at Status Quo faktisk har solgt så mye som 128 millioner album!

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1897 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*