Nyhetsfeed

I bestemors kjeller.

Dungen er et utmerket og ofte svært undervurdert svensk psykedelisk band fra Stockholm som henter inspirasjon fra svensk folkemusikk, indie og prog. De platedebutert i 2001, men det var skiva «Ta Det Ljungt» fra 2004 som virkelig satte kvartetten på det musikalske kartet. Nå er svenskene ute med sitt åttende verk som de har kalt «Häxan», og det er ei skive som virkelig har blitt meget vel mottatt.  Frontmann i Dungen er vokalist, pianist og gitarist Gustav Ejestes, som faktisk i sine yngre år var besatt av hip hop og sampling. I sin søken på obskur musikk til å lage sampling av ble han kjent med psykedelisk musikk fra 60 tallet. Det førte til at han lærte seg å spille gitar, bass, trommer, keyboards og til og med fløyte. Deretter bar det til bestemors kjeller hvor han hygget seg med å feste musikken på tape. 

Med tiden oppstod så bandet Dungen og det navnet er en referanse til «The Grove» og et nikk til Ejestes fortid på landsbygda. Kanskje det også er et hint mot gamle amerikanske låter som «The Grove»? Dungen er blitt sammenliknet med band som Love, Pink Floyd, The Electric Prunes og Os Mutantes. Likevel er bandet heldigvis først og fremt en musikk med særpreg og egenart i bøtter og spann. Gitarist i Dungen er for øvrig den fine musikeren Reine Fiske, og han har hatt vellykkede og heftig bra samarbeid med norske artister som Motorpsycho og Elephant9. I tillegg så har Reine Fiske samarbeidet med utallige svenske progband.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (844 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*