Nyhetsfeed

I bøtter og spann med musikkompetanse.

Londonduoen Grumbling Fur er nå ute med sitt fjerde verk «Furfour» som har følere mot Brain Eno sin postpsykedeliske og preambiente musikk fra midten av 70 tallet. Skiva slippes via labelen Thrill Jockey. Duoen er kraftig linket opp mot den engelske tradisjonen med en vilje til å eksperimentere i likhet med  hva band som Throbbing Gristle og Coil var eksponenter for. Fornuftig nok så er musikken oppdatert og lyder ikke som resirkulering av gamle helter, men heller rimelig frisk og freidig og ofte i fri dressur etter å skape noe spennende.  Duoen sin sammenblanding av vokalene er fascinerende, og ideene sitter løst og mange funker rett så bra.  Grumbling Fur er velegnet for de som vil ha musikk som er et stykke fra the highway. Daniel O’Sullivan i Grumling Fur er en klassisk trent musiker, og spiller i Ulver og i RIO bandet Guapo. I Ulver trakterer O`Sullivan keyboards, gitarer og bass på det norske bandet sin siste skive, mens han på Guapo sin siste skive så spiller han på hele åtte instrumenter!

Den andre halvdelen av Grumbling Fur heter Alexander Tucker er i utgangspunktet en tegneserie tegner! Han lager egne soloskiver, og spiller i det folkpsykedeliske bandet Imbogodom. Han er autodidakt, og dvs at han er selvlært. Imidlertid så hevder han at, «sett meg i et rom med diverse instrumenter, og jeg kan spille på absolutt alle selv om jeg ikke skjønner mekanismene! Musikkompetansen og selvtilliten er det åpenbart ikke noe i veien med. Årets skive er den første fra duoen hvor deres brusende dagdrømmer er erstattet med mer meditative lydlandskaper. Unntaket er låten «Homo Sapiens» som tar for seg evolusjon og genteknologi, og er drenert i robotaktige lyder og tunge droner. O`Sullivan og Tucker beskriver ofte musikken sin som, «As a collage; with their drowsy voices rest atop synthesizers, clips of sound and speech, and an array of organic instruments».

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (818 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*