Nyhetsfeed

Som et oljet lyn!

Det er kanskje ikke alle som kjenner til navnet Steve Hughes? Det etternavnet er det jo rimelig mange som har innen rytmisk musikk. «Vår» Steve Hughes er ex. trommeslager i band som Enid, Kino og Big Big Train. I tillegg så finnes det minst en Steve Hughes til innen musikken, og han er en australsk trommeslager kjent fra band som Mortal Sin, Slaughter Lord og Nazxul og han er også en Stand up-komiker. «Vår» engelske Steve Hughes satset på en solokarriere i 2013, og slapp albumet «Tales From The Silent Ocean». Tidlig i år slapp Hughes «Once We Were – Part One», og nylig kom «Once We Were – Part Two». Det er kjapt levert det! En oppsummering av dette kan være å bruke det meget snodig og kryptiske uttrykket, som et oljet lyn!

Hughes selv foretrekker å kalle sitt musikalske brygg for ambient art rock, mens andre definerer musikken som neoprog, og atter andre som eklektisk prog. Jeg hører en atmosfærisk musikk i randsonen mellom klassisk symfonisk prog og neoprog som også har elementer av folk, reggae og jazz. Uansett så er det et variert musikk på den nyeste skiva som også er rimelig kontrastfylt. Fra lettvekterlåten «There`s Still Hope» som er synthpop, til den fine låten «The Game» med spennende saksofonlinjer og en subtil tekstur til den jazzdrenerte instrumentale låten «Clouds».

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (921 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*