Nyhetsfeed

T for Thielen.

T er aliaset og bandnavnet til Thomas Thielen som var frontmann i det nå oppløste tyske bandet Schyte rundt årtusenskiftet. Årets skive «Epistrophobia» kom i midten av desember, og er det sjette verket fra T.  Tradisjonen tro håndterer Thielen absolutt alt av instrumentering og vokal på skiva, og Thielen er en mangesidig kar som kan det meste innen det å tilvirke ei skive. I tillegg så har mannen er mani med å være kontrollfreak. En slik mani kan lett føre til at det noe spontane og sjarmerende forsvinner i et hav av polering og gnikking. Det skjedde for ofte på det forrige verket «Fragmentropy» som også var noe vel utbroderende til tider og det ble tidvis regelrett kjedelig.

Årets skive bygger lyrisk sett videre på forrige skive «Framentropy», og er således den andre delen av den musikalske novellen som startet med fjorårets skive. Der stopper mye av likheten fordi «Epistrophobia» er så mye bedre balansert, og med få dødpunkter. Skiva er også kledelig variert og har en melodisk vinkling uten noen gang å tendere mot populisme. De gode og kreative ideene kommer jevnt og trutt, og de funker ofte svært bra. Thielen klarer på skiva å omforme en episk fortelling om til musikk på en tiltalende og ofte spennende måte. Plottet er tonsatt med øyeblikksbilder som ofte er forvrengte og fargerike for å skape glød, gnell og dynamikk, og så utforskes det lydlandskaper som er avant garde drenert.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1027 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*