Nyhetsfeed

Akustisk Oldfield.

Når du har gitt ut 25 album så er det vanlig at du har holdt på en stund. Mike Oldfield platedebuterte som soloartist i 1973 med skiva «Tubular Bells». Fem år før det hadde han imidlertid sammen med sin søster Sally Oldfield dannet bandet Sallyangie, og i 1968 ga søsknene ut skiva «Children Of The Sun», som var et folkdrenert album. Mike Oldfield startet å spille gitar som syvåring, og tre år etter komponerte han instrumentale låter. Med tiden så spilte han først bass og siden gitar i bandet Whole World som var frontet av Soft Machine sin medgrunnlegger Kevin Ayers. Et ord som vidunderbarn er nærliggende å bruke.

I dag slipper Mike Oldfield sitt album nummer 26, og det har han rett og slett kalt «Return To Ommadawn» og skiva har bare to låter. Det er et bestillingsverk på sett og vis! Oldfield gikk ut på sosiale medier og spurte fansen om deres mening om hva musikken på skiva skulle fokusere på. Svaret var rimelig entydig! Fansen ønsket et akustisk album, og Oldfield sitt tredje album «Ommadawn» fra 1975 var deres favoritt. Oldfield fulgte også med på synthpioneren Jean-Michel Jarre sin Facebook chat med franskmannens sine fans. Der fikk Jarre spørsmålet om han kunne tenke seg å samarbeide med Oldfield, og han svarte da at Oldfield var for akustisk for han. Om Jarre ser på meg som en akustisk musiker så tenkte Oldfeild at den biten av hans karriere var viktigere enn han hadde trodd. Med såpass mange overbevisende bevis så føltes det riktig at dagens skive ble akustisk. Oldfield fortteller at «Return To Ommadawn» er ei skive uten en eneste gjestemusiker. Kun Mike Oldfeild spiller. Det er i sannhet et soloalbum!

Lenker:
Facebook
Hjmmeside

Om Ulf Backstrøm (967 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*