Nyhetsfeed

Dehydrering eller ei?

I mars slipper Mastodon sitt syvende album «Emperor Of Sand», og amerikanerne er et band med en stor og svært dedikert skare av tilhengere og blodfans. Mastodon har på mange måter gått gradene innen musikkverden og er nå på et så stort plateselskap som Warner Brothers Records. 

Når et band kommer på et så profilert plateselskap er det alltid en fare for at kommersielle hensyn gjør at kreativiteten og den generelle skaperevner dehydrerer som en brønn i en stekende varm ørken. Faren for at det skjer med Mastodon er knapt overhengende, fordi de har i alle år vist at de har massevis av integritet. Det er derfor all mulig grunn til å se frem mot at «Emperor Of Sand» slippes, og at ingen dehydrering forefinnes der.

Det var i 1999 at trommis Brann Dailor og gitarist Bill Keliher emigrerte til Atlanta fra New York. Keliher og Dailor kom for øvrig fra band som Today Is The Day og Lethargy. I Atlanta møtte de gitarist og vokalist Brent Hinds og bassist og vokalist Troy Sanders.  I 2000 fikk de ut sin første musikk i form av demoen som de referer til som «9 Song Demo», og vokalisten Eric Saner var førende vokalist på demoen. Saner forsvant rimelig raskt ut av Mastodon, og siden har bandet vært kvartett og bestått av de samme fire musikerne.

I 2004 slapp Mastodon skiva «Leviathan» og det verket var det såkalte gjennombruddet. «Leviathan» er basert på Herman Melville sin roman Moby Dick. Skiva viser også et band som beveger seg vekk fra et sludge/hardcore sound og blir betydelig mer eksperimentelle og progressive. Låtene er velkonstruerte og kløktige og skiva er en reise hvor bandet på en naturlig og elegant måte leder lytteren fra låt til låt!

Lenke:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (967 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*