Nyhetsfeed

Tilbakeblikk: U2 1976 – 1993

Det er morsomt å se tilbake på sin egen musikkhistorie, og hvilke band som en gang var blant favorittene og musikken deres som man fyllte ørene med daglig, men så på et punkt forsvinne fra interessen, og sangene som grep deg så veldig, har nå gjemt seg langt bak i hukommelsen.

Jeg tenkte å begynne med et band jeg begynte å høre på i slutten av barneårene, det irske rockebandet U2. Med eldre søsken som hørte på mer «voksen» musikk, var det kanskje ikke rart jeg lånte album av dem, og èn jeg likte godt var The Unforgettable Fire, og jeg begynte å utforske de andre skivene til bandet.

Bandets medlemmer møttes allerede i midten av tenårene da trommis Larry Mullen Jr søkte etter musikere til et rockband, og deres første influenser kom fra punkescenen med grupper som The Clash og Sex Pistols. Året var 1976, og med et par navnskifter de første årene, falt valget til slutt på U2, og deres første utgivelse var ep’en Three som ble utgitt i 1979, der punken i musikken var veldig tydelig.

Boy (1980)

Fra Unforgettable Fire gikk jeg tilbake til debutalbumet deres Boy, og jeg kan ikke si at jeg fant det jeg lette etter der. Jeg er ikke verdens største fan av verken punk rock, eller band som The Clash, og selv om man finner opprinnelsen til det lydbildet som siden definerte U2 på denne skiva, var melodiene kjedelige og låtstrukturene altfor enkle. Med produsenten Steve Lillywhite fikk bandet innsikt i nye produksjonsteknikker, og The Edge kjøpte mye av utstyret til å skape den atmosfæriske sounden som han ble kjent for på de neste albumene.

October (1981)

Heller ikke October er et album jeg har noe særlig forhold til. Den har en langt bedre produksjon enn det som var tilfelle på Boy, og man hører at The Edge har utviklet gitarsounden sin mer. De har gått vekk fra mye av den rå punken de hadde i lydbildet sitt i begynnelsen, med Bono mer sikker på hva han kan gjøre med stemmen sin, men fortsatt ligger de trygt forankret i den engelske rocken.

War (1983)

For min del var det først med War at U2 fant soundet sitt, og begynte å lage de skikkelig gode sangene. Er det èn ting som kjennetegnet måten de satte sammen album på i denne perioden var å ha de beste sangene først, noe du på denne får med Sunday Bloody Sunday, Seconds og New Year’s Day. Det vil ikke si at de andre sangene er så veldig mye dårligere, men det var klart disse tre som gjorde mye av albumet.

Unforgettable Fire (1984)

Unforgettable Fire markerte på mange måter et vendepunkt for U2. De hadde de lagt vekk mye av den engelske rockearven, og beveget seg mot amerikansk rock og blues. De brukte mer atmosfære i produksjonen, som tittellåta er et godt eksempel på, men for min del var det kun denne sangen som var bra på albumet, mens de andre lå langt under pari.

Joshua Tree (1987)

Med superprodusentene Brian Eno og Daniel Lanois kom U2 med det beste albumet i karrieren sin, som katapulterte dem til å bli det største rockebandet i verden. Som på War hadde de igjen plassert de tre beste sangene først, og fy som noen sanger det var. Det starter med den første klassikeren Where the Streets Have No Name, som så vidt jeg husker var den første de slapp video av, der de skapte kaos midt i et kryss i Los Angeles, mens de spilte inn på taket av bygningen.

Så fulgte de opp med I Still Haven’t Found What I’m Lookin For, før den rolige og følelsesmessige With or Without You avsluttet trekløveret. På resten av Joshua Tree har de omformet musikken sin til å høres ut som rustikk amerikansk bluesrock. Men det er helt klart de tre første sangene som gjorde dette albumet til en klassiker.

Rattle and Hum (1988)

Rattle and Hum kom delvis ut som et live-album, med flere nye sanger, og nok en gang var det et veldig amerikanisert album. I likhet med utgivelsen før, var den velprodusert med mange gode låter, der Pride (In the Name of Love) tar mest fra Joshua Trees førstetrio, og sto ut som det beste sporet på albumet.

Achtung Baby (1991)

Etter å ha levd med tittelen «verdens største band» noen år, og på vei inn i nytt tiår, forandret U2 lyden sin totalt. De returnerte på mange måter tilbake til et europeisk sound. Med all verdens produsenter og produksjonsutstyr tilgjengelig lagde de et konseptalbum med en mye tøffere stil, der tekstene var en refleksjon, en opposisjon, men samtidig en omfavnelse av den massive amerikaniserte TV-kulturen med søplete talkshows som Jerry Springer var et symbol på, og hvor knyttet folk var til fjernsynet. Hadde de bare visst hva de hadde i vente noen år senere da internett kom.

Dette er vel det eneste albumet som kan matche Joshua Tree i mine øyne, og jeg var superfan av bandet når skiva ble gitt ut, og var langt opp i skyene av det de leverte. De beste låtene her er de to første, Zoo Station og Even Better Than The Real Thing, og syvendespor The Fly, som mer enn noen annen låt gjenspeilet nittitallets gryende ny-modernisme.

Dessverre døde U2 for min del med utgivelsen av Zooropa, og de hadde blitt et offer for av den produkt-identiteten de hadde kjempet mot på sine tidligere album. Kvalitetsmessig var alle låtene her sørgelig dårlig, med produksjon som var «way over the top». De har fortsatt å gi ut skiver etter dette, men lever på gamle tiders storhet, og gir ut musikk som bygger melodimessig på sine gamle sanger, uten at bandets medlemmer er sulten på noe mer, noe nytt eller noe annerledes.

Lenker:
Hjemmeside
Facebook

Om Jon Skjeseth (444 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*