Nyhetsfeed

Ta en sniff på!

Det Coloradobaserte RIO bandet Thinking Plague har en komposisjonsteknikk som ofte bare finnes i det klassiske segmentet. Rimelig avanserte greier altså, og det er nok derfor det siden oppstarten i 1982 kun er kommet syv skiver. Den syvende kom i midten av februar, og het «Hoping Against Hope». En noe kryptisk tittel det der må jeg vedgå. Mike Johnson er eneste gjenværende medlem av sekstetten som startet opp i 1984 med en selvtitulert skive. Nå 33 år senere er amerikanerne fortsatt en sekstett, og fortsatt et band som går sine egne veier. Heldigvis, for musikkverden trenger nemlig band som Thinking Plague.

Amerikanerne er på mange måter en slags reinkarnasjon av bandet Henry Cow, men samtidig seg selv først og fremst. Bill Pohl er den første andre gitarist i bandet, og det fører til at 2017 utgaven av Thinking Plague går dypere inn i rockens rike. Likevel så reduserer det ikke bandet sine bumerker, det blir bare mer «punch» i musikken. Den nye skiva byr også på mer akustisk musikk som fint støtter opp om folk og de klassiske elementene i soundet til sekstetten.

I følge maestro Mike Johnso så var «Hoping Against Hope» ment til å være ei skive med masse optimisme, men så ble dessverre 2016 fylt med hendelser som tok bunnen ut av mye av optimismen. Derfor ble tonspråket med mye mer mørkere fargetoner enn beregnet. Det kan høres i de to antimilitaristisk låtene «The Echoes Of Their Cries» og «Commuting To Murder». To låter hvor stemmen til Elaine Di Falco blir som en sunget poesi, og gir låtene et ytterlig løft. «Commuting To Murder» har rikelig med spennende instrumental og ikke minst samspill som balanserer hårfint mellom lengsel og fortviles.  De som vil ha musikk som krever sin lytter, og som tåler musikk som skiller seg ut i mengden, og hvor det musikkfaglige er på et skyhøyt nivå, bør ta en sniff på Thinking Plague.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (706 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*