Nyhetsfeed

Nirvana som kammerrock!

Aranis - Smells Like Aranis

Jeg må vedgå at jeg har fulgt med på karrièren til belgiske Aranis siden de startet opp. Det er et band som stadig imponerer meg med sin særegne kammerrock! Alle Aranis sine åtte skiver har vært verk som jeg kan spille om og om igjen og stadig oppdage noe nytt og spennende. Antwerpenbandet er en septett og alle har høyeste klassiske utdannelse. Joris Vanvinckenroye som spiller kontrabass og Jana Arns som spiller tverrfløyte og synger er den ledende kraften hos belgierne. Vanvinckenroye står for alt av komposisjoner, og det han kommer opp med er en subtil fusjon av klassisk musikk og rock. En fusjon som har rikelig med artefakter fra RIO segmentet. Den niende skiva til Aranis heter «Smells Like Aranis», og kom for noen uker siden.

Det er ei skive med 14 låter og på til sammen 54 minutter. Vel så viktig er det Aranis nok en gang skifter retning. Denne gang tolker de faktisk kultbandet Nirvana sin musikk. Aranis og Nirvana har jo ikke så mange fellestrekk rent musikalsk i utgangspunktet, men mye av lyrikken til Nirvana er noe som musikerne i Aranis har fått føle i sin oppvekst. Galskap, sinne, kjedsomhet og depresjon. Tidløs tematikk, og tolket av et band som jeg mener også er tidløst og unikt. Belgierne sine tolkninger av Nirvana sin musikk er regelrett storartede, og lytterne vil fort vekk oppleve ønske om å høre låtene om og om igjen. Aranis har evnen til å komme opp med lekre, lekne, spennende og annerledes musikalske tenkemåter og stilistiske sidesprang inn i egendefinerte idomer.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (706 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*