Nyhetsfeed

Andorransk magi

Persefone - Aathma

Når Persefone annonserer ny skive er det bare én ting å gjøre, å glede seg voldsomt. Er det noe bandet er svært gode på, er det å levere gjennomarbeidede album, hvor den tekniske dødsmetalen deres sitter som støpt i en velutviklet produksjon.

English version

De kommer fra miniputt-staten Andorra, som ligger innestengt mellom storebrødrene Spania og Frankrike, og deler landets metalscene med kun en håndfull andre grupper. Jeg var kanskje litt treig i oppdagelsen av bandet, som har holdt det gående siden 2001, og det var ikke før deres forrige utgivelse Spiritual Migration fra 2013 at jeg ble tatt av musikken deres.

Årets album er den femte i rekken, og som et stort pluss har de fått med seg vokalist Paul Masvidal fra det legendariske prog metal-bandet Cynic som bidrar med den lett gjenkjennelige, prosesserte stemmen sin på introsangen og syvende spor, Living Waves. For de som ikke er kjent med dét bandet, bør solo-prosjektet til bassisten Sean Malone sjekkes ut, Gordian Knot, som ga ut to klassikere på begynnelsen av 00-tallet, der også Masvidal bidrar på gitar.

Det er egentlig lite å sette fingeren på her. Aathma er finpusset ned til hver krik og hver krok, og det er mye å glede seg over, både blant de roligere delene og dødsmetalen. Etter førstesangen hvor Masvidal nærmest hvisker i gang albumet, går vi inn i nok en kort instrumental sang på halvannet minutt hvor bandet klart viser hvilken retning albumet er på vei, med rytmiske deler som fletter seg inn i hverandre. Det er først på Prison Skin at album kommer ordentlig i gang. Det er det en pur glede å følge de progressive melodilinjene til de to gitaristene Carlos Lozano Quintanilla og fjorårets nykommer til bandet Filipe Baldaia, og heldigvis, det går «over the top» til tider i soloene.

Rundt halvparten av de tretten sporene på albumet har en voksen lengde på over fem minutter, med atmosfæriske lettvektere som løser opp den tyngre metalen. Bandet er veldig flinke til å bruke piano i musikken sin, som i introen til Prison Skin, men også i den instrumentale space-aktige Cosmic Waves. Å velge favoritter her er også en nær umulig oppgave, og for min del er det først og fremst gitarene som gjør albumet for min del, selv om resten av musikerne ikke står tilbake for noe av det de to gitaristene gjør.

Albumet avsluttes med tittelsporet, som er en massiv sak på tjue minutter oppdelt i fire deler. Selv om bandets låter kanskje kan oppfattes som midtempo mesteparten av tiden, er dødsmetal-delene deres knallharde, men innehar samtidig den typiske Persefone-sounden i bakgrunnen. På det aller siste partiet, kalt …Many of One, har bandet fått med seg to norske musikere, Øystein Landsverk fra Leprous, og Merethe Soltvedt på vokal, og er en rolig sak som avslutter både albumet og tittelsporet på godt vis.

Lenker:
Facebook

Om Jon Skjeseth (432 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*