Nyhetsfeed

Sri Lanka melder seg på!

Så vidt jeg kan skjønne så finnes det bare tre band som spiller metal på Sri Lanka. Det er selvsagt ikke korrekt, men det er bare tre rimelig kjente metal band fra kjempeøya. De tre er,Tantrum  og Stigmata og så har vi Plecto Aliquem Capite. De spiller enn noise sortmetall med klare etniske influenser. Aller viktigst er det at kvintetten lager en «forstyrret» men spennende musikk jeg faktisk aldri har hørt noe som likner på. Fra Facebook siden til bandet kan vi lese denne beskrivelsen, «Pain knows no boundaries nor does it restrict itself, the same can be said about the music made by Sri Lanka`s Plecto Aliquem Capite. A band that evolves and experiments in order to capture the true essence of pain and suffering in their music».

Så langt har Plecto Aliquem Capite gitt ut tre EP-er, tre såkalte split EP-er og fire singler. I juni slipper de sin første DVD «Third World Psychosis» som vil inneholde singlene «Parasomnia» og «Hypersomnia» som Sidath Samarasinghe har laget to videoer av . DVD-en vil også inneholde bandet sin siste EP «The End» og to cover låter.

Plecto Aliquem Capite ble til i 2008 ved at Buddhika Karunasekara og Nightmare fyrte det hele i gang,  og straks så kom også Visharada Kasun Nawarathne med. I dag består Colombokvintetten av to av grunnleggerne, og de øvrige tre er musikere fra Sri Lanka sin undergrunns metallscene. At bandet har to som spiller fiolin er sannsynligvis svært uvanlig i en sortmetall kontekst, men det byr jo på soniske muligheter som bør være spennende å utforske?

Lenker:
Facebook
Bandcamp

Om Ulf Backstrøm (1407 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*