Nyhetsfeed

Chagal som musikk

Green Violinist er et maleri av Marc Chagal fra 1923 – 1924, men i nåtid eksisterer det også en Green Violinist. Det er et band fra Belgia som spiller en prog som ofte er drømmende men også tidvis med en mørk popsensibilitet, og noe vindskeivt og slentrende. Det er utvilsomt gjennomarbeidet musikk, men det virker likevel som det er noe uhøytidelig og avslappet over musikken. En slik holdning er som oftest tiltalende synes jeg.  For noen uker siden ga bandet ut sin andre skive «Receive & Transmit». Skiva utforsker folkterreng, og trip hop og det er rikelig med elektronikk som brukes til å pensle ut de stemningene bandet ønsker.

I 2003 opplevde gitaristen, vokalisten og keyboardsspilleren Vincent Defresne en depresjon, og han synes livet sitt er inne på et blindspor. Han spør seg, hvordan han jeg klare å omforme livet fra stillstand til noe skapende? Så hører han låten «13 Angels Standing Guard, Round The Side Of Your Bed» av Silver Mount Zion’s, og inspirert av dette så våkner Defresne opp. Deretter blir han påvirket av maleriet «The Green Violinist» av Chagal og maleriets tristhet og stress. Disse to nevnte hendelsen i samhandling fører til at Defresne får en intens følelse av å være levende.

Defresne bestemmer seg der å da for at hans fremtidige musikkprosjekt skal hete The Green Violinist! Årene går og Defresne trives ikke i sitt daværende band Sioban. Rimelig kjapt får Defresne med seg Sioban sin bassist og lydmagiker Régis Planque, og så tilkommer en og en med dyktige musikere til besetningen er fulltallig og The Green Violinist er etablert som band. Et band med seks musikere, og følgelig en sekstett, og et band som har særpreg og egenart, og som ikke er på Facebook!

Lenke:
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (922 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*