Nyhetsfeed

Påskehælvete

I dag starter årets utgave av Inferno Metal Festival, og gjennom fire dager kan metalfolket oppleve i overkant av førti band, der hovedvekten av musikken ligger innen svartmetalen. 

På klubbdagen, onsdag.

Denne dagen står det fire band på fire scener, der tre av dem, Blå, Pokalen og Vulkan ligger ganske tett opp mot hverandre ved Akerselva, mens den siste scenen er å finne på Parkteatret. I tillegg har Indie Recordings Label Night tidlig på dagen på det offisielle festival-hotellet for året, Scandic på St. Olavsplass, et opplegget fotograf Tommy syntes var topp og ilegger arrangørene her full score.

Alle scenene utenom den oppe på Vulkan er fordelt til ulike distributører og plateselskap, og på Blå finner du Bergen-baserte Dark Essence Records og fire av deres band, der tre er norske, mens siste gruppe greske Hail Spirit Noir spiller psykedeliske svartmetal, og er en varm anbefaling til de som liker svartmetalen sin trippy.

Svart metal-bandet som spiller når jeg ankommer Pokalen, er norske Nachach. De er et relativt nyetablert band, og slapp en limited kassett-EP i 2015, som ble godt mottatt, og arbeider for tiden med debuten. Av det lille jeg får med meg, høres det mørkt og skittent ut, og publikum ser ut til å begynne å ta inn over seg de første apperitiffene fra alle svart metal-bandene som står klare til bre ut over sitt dystre verdensbilde.

Jeg får med meg Vesen som står oppe på Vulkan som spiller, ifølge dem selv, skitten heavy metal. Uten at jeg blir så veldig begeistret av musikken deres, er det klart leadgitaristen som drar ned her, med noen usle forsøk på simple soloer som virker misplassert i musikken.

Det bandet som jeg har sett fram til først på denne festivalen er Red Harvest. De ble dannet tilbake i 1989, og jeg hørte dem første gangen på en samleskive fra Rock Furore fra 1993, med sangen Resist. Ikke at jeg var noen særlig fan av bandet på den tiden, og etter åpningssangen, blir dette mer en nostalgisk konsert for de frammøtte. Gruppa fant sammen igjen åtte år etter deres siste utgivelse, A Greater Darkness som kom i 2007, og har drevet på i to år nå, så får vi se om de kan få til en ny skive igjen om ikke alt for lenge. De føles litt rustne oppå scena, men gjør en helt godkjent konsert i kveld.

Jeg får med meg de tre første sangene av Borknagar, som er hovedband denne kvelden. De gjør ikke overraskende en god konsert fra første låt, men jeg overlater til Niko å ta seg for den konserten.

NIKO Bandet ble stiftet I 1995 av Øystein Garnes Brun, som også spiller I Molested og Cronian. Siden da har de sluppet ti album hvor Øystein har skrevet nesten alle sangene. Musikken deres kan beskrives som en miks mellom svart metal og folkemetal med melodiske og progressive elementer, og hyppige temposkifter. Gitaristen deres, Jens F. Ryland, er grunnleggeren av Inferno Metal Festival.

Den første låta jeg får med meg er en melodisk og vakker låt som fyller opp og komplementeres av rommets vegger. Bandet virker veldig samkjørte, med klar rytme og god tilstedeværelse. Trommis Bård Kolstad har en veldig klar rytme, og vokalisten merker jeg har stålkontroll, som resten av bandet. ICS Vortex og keyboardisten bidrar med veldig kompetente backingvokaler, og sammen skaper disse gåsehudinngytende harmonier sammen med hovedvokalist Pål Mathiesen/Athera.

Keyboardisten Lazare/Lars Are Neland, som også spiller i Solefald og Age of Silence, lager gode harmonier og gir følelsene og melodiene i lydbildet en ekstra dimensjon. Bandet behersker både raskere og tregere partier godt, og varierer nok mellom begge to i hver sang, så lydbildet ikke blir ensidig. De heller derimot mer mot det røffere, kjappere inntrykket, som må forventes av et svartmetallband. Alt i alt var konserten en veldig god opplevelse, og bandet virket veldig profesjonelle.

JON På Blå får jeg med meg det greske psykedeliske svart metal-bandet Hail Spirit Noir. De slapp den knallgode skiva Oi Magoi i 2014, og den sin siste fullengderen sin Mayhem in Blue på slutten av året i fjor. Fotograf Tommy er veldig fornøyd med det bandet presterer på scenen, og de klarer å få frem folkelige melodiene sine fram i lydbildet sitt. Det eneste jeg er misfornøyd med, både på Oi Magoi-skiva deres og kveldens konsert, er den fjerne plagiatlåta Satan Is Time, hvor de har blandet veldig åpenbart A Stairway to Heaven og en variasjon av Opeths The Leper Affinity. Ellers er dette en fargerik konsert, med et band som ser ut trives godt på scenen.

Torsdag

Dagens meny har flere store navn å by på på hovedscenen. Det starter med Venom Inc med tre tidligere medlemmer fra originalbandet, før de tyske veteranene i Destruction tar over. Death metal-bandet Carcass avslutter kvelden her, mens man på John Dee kan se band som Age of Woe og Pillorian. Både Niko og jeg ankommer relativt sent denne dagen, siden de bandene vi har plotta ut for kvelden begynner relativt sent.

Den gruppa jeg får med meg først er amerikanske Pillorian. De ble dannet av vokalist John Haughm i fjor sommer, rett etter at hans forrige band Agalloch sa takk for seg. Resten av trioen består av Stephen Parker på bass, som også spiller i bandene Banewreaker, Maestus, og soloprosjektet sitt The Will of a Million, og Trevor Matthews på trommer, noe han også gjør i gruppene Infernus og Uada.

Debuten deres Obsidian Arc slapp de kun èn måned før Inferno, som jeg hørte noen ganger. I dag synes jeg lyden deres blir for grumsete, og det er vanskelig å høre noe melodi, eller akkorder for den saks skyld, over Matthews dobbelttrommer og blastbeats. Før de er helt ferdige med spille settet sitt, joiner jeg Niko på Revolver der svenske Netherbird står på scenen. Tross et lite lokale, synes jeg lyden er langt bedre her, noe den vanligvis ikke er, når jeg har vært konserter her tidligere. Jeg overlater til Niko å fortelle om konserten.

Niko Netherbird går på den lille scenen på Revolver, som dessverre har en del ulemper. Det at den er liten er ikke nødvendigvis problemet, så lenge band av passende størrelse spiller der. Men med mindre man står helt forrest ved scenen, er det vanskelig å se bandet. Dette er både fordi scenen ikke er hevet nok over publikum, og at det er noen søyler som blokkerer synsfeltet mot bandet.

Alle i bandet spiller godt, og er som oftest samkjørte, men rytmen mellom trommis Fredrik Anderson og resten glir ut innimellom. I tillegg er det for lav lyd på vokalist Nephente en del ganger. Den dype bassen deres kutter en del gjennom høyttalerne, og høres ikke ordentlig, men med haugevis av blast beats, god scenepersonlighet, og et veldig høyt tempo i musikken, kan man se forbi disse småfeilene.

Jeg kan vel ikke påstå at det er altfor mye variasjon i musikken deres, men det er morsomt å høre på dem. Det har helt klart mye å si for opplevelsen om man liker den bestemte stilen deres, som ligger ligger i sjiktet mellom melodisk svart og dødsmetal.

Jon Tilbake på Rockefeller får vi med oss siste låt fra Destruction, mens den gruppa som skal avslutte på hovedscenen denne kvelden er det engelske death metal-bandet Carcass. De slapp comeback-albumet sitt Surgical Steel etter nesten tjue års pause, som klatret til topps på de fleste årsbeste-lister jeg kom over for 2013. De gjennomfører ikke overraskende en god konsert, og man kan se at de igjen er blitt scenevante.

Fredag

På hovedscenen fredag får man death og black med Anaal Nathrakh, det industrielle svartmetalbandet Samael og på denne kvelden avslutter Gorgoroth. På lille-scenen kan man bivåne Crowbar med sin sludge og doom.

Lørdag

Siste dagen har band som Primordial på plakaten, med sin svartnede folkmetal, progmetal fra Island i Kontinuum, og Abbath avslutter festivalen for året.

Lenker:
Hjemmeside
Facebook

Om Jon Skjeseth (421 Artikler)
Proghue fra Oslo som spesialiserer seg på progressiv metal, og vil holde leserne mine oppdatert på hvilke album det er verdt å sjekke ut, og hva man kan glede seg til. Hører også på en del fusjonsjazz og andre sjangre jeg finner interessante.

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*