Nyhetsfeed

«The Quartermaster»

Han er nå vokalist i Agents Of Mercy og hos Steve Hackett, og han heter egentlig Hugh Erik Stewart, men skiftet etter hvert til Christopher Stewart. Sin karrière begynte denne svenske musikeren i mainstreambandet One By One, og de hadde definitivt kommersiell suksess. Kunstnernavnet Nad Sylvan tok han i 1997, og to år etter kom debutskiva som soloartist. Nå 18 år etter er det skive nummer fem som soloartist som står for tur. Den er døpt det rimelig morsomme navnet «The Bride Said No»! Skiva slippes 26 mai, og en hel armada av kjente musikere bidrar. Det indikerer nok at den 58 år gamle Sylvain er en populær og hyggelig fyr?!

Alfons Karabuda, Roine Stolt, Steve Hackett, Guthrie Govan, Anders Wollbeck, Tony Levin, Tania, Doko, Jade Ell, Jonas Reingold, Nick D’Virgilio, Doane Perry, Sheona Urquhart med flere er noen av gjesteartistene. På forrige skive «Courting The Widow» introduserte Sylvan en vampyrstenket verden spunnet inn i en 17 hundre talls kontekst og atmosfære. «Courting The Widow» fargerike karakterer kompletteres nå med en ny saftig rollefigur, «The Quartermaster».

Rent musikalsk er den soniske paletten mer fargerik og ekstravagant på den nye skiva. Opprinnelig var skiva ikke ment til å være en lyrisk fortsettelse av den forrige. Det som skjedde var at Sylvan kom over en gammel låt «The Bride Said No» som han begynte på helt tilbake til 1989. Når så Sylvan innså at låten på alle måter passet til et vampyrkonsept så ble det naturlig å videreføre plottet fra forrige skive. Den skiva var godt plantet i 70 tallet, mens årets er mye mer moderne i soundet, men med noen drypp av 70 tallet forefinnes også. Sylvan sier skiva er heftig nær opp til et musikalsk teater.  Jeg merker meg også at gjesteartisten Alfons Karabuda spiller på water phone, hva nå det er ?

Lenker:
Facebook
Hjemmeside
Twitter

Om Ulf Backstrøm (818 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*