Nyhetsfeed

Utfordre dogmer og fordommer

Det er faktisk åtte år siden Plurima Mundi slapp sitt debutalbum «Atto I», og nå er de tilbake med ny skive som klokker inn på 41 minutter. Skiva heter «Percorsi» og viser et band som sperrer opp store lerreter. Lerreter hvor de spiller en «cinematic» middelhavsprog om jeg skal finne opp en ny sjanger sånn for moro skyld. Lyrikken er hentet fra novellisten Maria Giuseppina Pagnotta, og hun har utmerket seg med å utfordre dogmer og fordommer på en tiltalende og velskrevet måte. Skiva har kun fem låter, og ble meget kjapt innspilt på kun tre dager.

Massimiliano Monopoli som spiller fiolin og skriver låtene er ubestridt leder av bandet nå som for tretten år siden. Da ble nemlig Plurima Mundi til i Taranto som er en betydningsfull havneby sør i Italia. Så betydningsfull og vel mottatt ble debutskiva at den av Progawards ble kåret til årets debutalbum. Nå er sekstetten tilbake med ny «line-up» og fem sterke proglåter som er kledelig varierte. Alle musikerne i bandet er faktisk klassisk utdannet så det tekniske bør være fra øverste hylle. Fra øverste hylle er også bandet sine inspirasjonskilder, Premiata Forneria Marconi, Deep Purple, Yes, Genesis, Banco Del Mutuo Soccorso.

Med sin store musikalske skolering kommer bandet opp med rett så komplekse arrangementer. Selv om det er avanserte saker, så er det også tilgjengelig musikk som låter virkelig bra. Skiva er fargerik, dynamisk og har noe tiltalende rastløst og samtidig suggererende over seg. Massimiliano Monopoli utforsker et nytt sound i fiolinspillingen sin med wah-wah. Gitarlinjene til Sergio Silvestre er utsøkte og svært tiltalende, og stemmen til Grazia Maremonti er en fornøyelse å lytte til.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1033 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*