Nyhetsfeed

Surrealistisk men kreativ tematikk

John Mitchell er en aktiv musiker, og spiller både her og der, men kanskje trives han aller best i prosjektet ham kaller Lonely Robot? Årsaken er at han så til de grader har kunstnerisk frihet her, og det trives Mitchell med. For to år siden slapp den ensomme roboten sin debutskive, og like før april ble til mai så kom oppfølgeren, «The Big Dream». Det er ikke et konseptalbum, men skiva har en slags kjernetematikk. En rimelig surrealistisk tematikk om astronauten som våkner opp og ikke lenger befinner seg i outer space! Tvert om så er han i skogen hvor det er mennesker med dyrs hoder! En slags analogi til Shakespeare sin «En midtsommernattsdrøm». Kreativt saker spør du meg, og skiva er tenkt å være nummer en i en trilogi, så det blir nok ganske så god sjanse til å bli kjent med denne fascinerende fortellingen.

Artikkel sitt medfølgende bilde er svært uskarpt og det er garantert bevist! Mye mer skarpt og smått imponerende er at John Mitchell faktisk klarer å være medlem av og spille i dyktige band som It Bites, Frost og Arena i tillegg til Lonely robot selvsagt. Til sistnevnte så har Mitchell hentet inn trommeslageren Craig Brundell som spiller i Frost. Trollmannen på keyboards Liam Holmes er også rekruttert til Lonely Robot, og han referer Mitchell fornøyelig nok til som «Brain The Size Of A Small Planet». Steve Vantis fra Fish er bassisten som Mitchell valgte. Å velge å bruke mye tid på låttitler har også Mitchell alltid gjort. Mens mange låtskrivere først skriver låten, og så kommer opp med låttittelen, så gjør Mitchell det motsatte! Det vitner om en dedikert musiker!

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (922 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*