Nyhetsfeed

Skitne hippier lager god hummus.

Foto: Glenruben Engen Larsen

Det går mot enden på bandets astrale reise, og Shaman Elephant sjekker inn på et forventningsfullt Blå i Oslo. Hvis det er en elefant i rommet er denne trolig rosa.

Trommis Jard Hole setter an konserten ved en plutselig cymbalgang i jevne åttendeler. Den ryddige og tydelige åpningen sitter godt i publikum som allerede slenger på huet, kanskje av velvillighet, eller fordi de vet hva som kommer, eller begge. Alt mens de øvrige medlemmene på scenen ennå bare justerer elektronikk og stemmer strenger. Litt etter litt blir kameratene klare, de legger seg på linja etter tur, og smått om sen spiller hele bandet på åttendelene til Hole, like henrykte og på samme tone, uten bestemt groove, ei heller akkord. Nå er det hvileløs stemning på Blå.

Jeg legger etterhvert merke til noen ujevne innslag i gitar som forstyrrer det flate landskapet. Det slår meg først som bare litt tilfeldig lurveleven. Hvorpå trommene omsider legger en groove, skjønner jeg at gitarinnslagene var markeringer, og cue til bandet om å gå til hovedmotiv. Forløsningen kommer brått og gjør innmari godt, og gutta overbeviser videre med et feiende fett riff over en skeiv tretakt. Greit nok, det var flere som digga på streite fire også. Metern var på 16 slag, og gjorde det fortrinnsvis valgfritt å digge til 4+4+4+4, eller 3+3+3+3+2+2, for dem som ville det. Pirrende, men alt i alt rund og inkluderende start på konserten. Bak det henslengte og udisiplinerte oppsynet til de fire psykrockerne ligger en låtskriving og et samspill av klasse. Shaman Elephant får avanserte takter, melodier og harmonier til å låte trivielt, sympatisk og som en hyggelig jam. De markedsfører rufs over raffinement.

Ole-Andreas Jensen på bass har en uunnværlig rolle i bandet i sitt avslappa forhold til riffene sine. Han virker opptatt av å lytte til resten av bandet, og spille deretter, fremfor å spille leksa si. Den røffe og hårete plekterbassen svømmer fritt rundt i akkordene, licker og leker.

Jonas Særsten på keys utviser bra smak i sin bruk av diverse bråkebokser. Det vrengte orgelet, den rivende mellotronen og det kornete pianoet gir musikken svær pels. Med tangentene justert til knehøyde og nesa begravd i knapper og spaker er han intet mindre enn veldig kul å se på.

Eirik Sejersted Vognstølen på gitar og vokal utgjør en frontfigur. Han spiller med en råskap og et overskudd som ikke ligner grisen. Shaman Elephant innebærer en hel del gitarmani, men Vognstølen varierer soloene sine godt, og dessuten: Ofte når du tror noe er solo, kan det like godt være en sprek og snål melodi. Synginga er for det meste super, men Vognstølen stresser iblant mellom rockevokal og gitarjammer, og på låter som Preachers ble vokalen litt masete. Den ellers lungne stilen faller litt idet han overanstrenger seg for å prestere i begge leirer.

GlenrubenEngenLarsen_ShamanElephant-5.1

Utover dette er det lite å utsette på kveldens ståhei. Dynamikken er skremmende god, og overgangene går sømløst, mellom partiene og mellom låtene.

Etter en knallsterk åpning dundrer de videre med min favorittlåt: Shaman in the Woods. Kjenningsmelodien er en lang frase i gitar og keys som løper langt oppover halsen i pentatoniske intervaller før den snur og faller nedover i en gjentagende sekvens i en slags folketone, over pågående rocketrommer. Nesten nede igjen, hiver bassen seg på linja og på det endelige nedslaget brytes det raske mønsteret opp i et slakt unisont blueshook. Denne kjensgjerningen av et riff kan være det nærmeste norsk prog kommer Zappa og Mahavishnu Orchestra. Riffet kan og bør loopes igjen og igjen. Riffet utgjør en naturlig hale på refrenget. Flaks for meg låter dette bedre live enn på anlegget, særlig bassen kommer til sin fortjente rett volum- og toneemessig. Den lette løpinga på grunntonen og bassbrekket når den slutter seg til melodien utmerker seg i lydbildet.

Lenger ut i konserten spiller Shaman Elephant to nye låter for oss. Den siste av dem hører jeg fortsatt tydelig for meg. Låta kickstarter med no skeivt og funky orgelspill, og du tror Særsten har nok å styre med før han, sammen med Vognstølen, i tillegg hefter i vei med en vill melodigang. Melodien er rask og rampete, velter seg i kule og overraskende vendinger, og får vanskelige og usannsynlige føringer til å bli lett og fengende. Rytmeseksjon mestrer den gjennomgående vekslingen mellom og kombineringen av 5/4 og 5/8, og de fire lager her konsertens beste øyeblikk. Publikum danser ivrig.

De avslutter med førstesporet på debut-Lpen, Crystals, og Vognstølen deler litt streamingstatistikk i forkant som viser at denne er bandets soleklare hit. Selv er jeg ikke helt overbevist, men det er publikum, og det telles opp. Den bejublede avslutningen innfrir.

Jeg fikk Shaman in the Woods, og den nye 5-er låta, og jeg må finne meg i at Tusco, også fra LP’en, utgikk. Sistnevnte kunne tatt dynamikken deres til et nytt nivå. Vi kan imidlertid ikke annet enn å prise bandet for en fantastisk, og utfordrende-på-den-bra-måten, konsertopplevelse. Det kan ikke ha gått mer enn tre uker siden jeg først hørte bandet. Nå er jeg hekta.

Tungrockerne i Captain Kill skal her også bare roses. Bra balanse, og stor og bred klang til tradisjonell rockebesetning å være, og tatt i betraktning at mange riff er unisone i bass og gitar. Bjørn-Arne Karlsen på trommer følger bra opp de ulike riffene og hookene, og deltar veldig fint i det melodiøse og harmoniske av musikken. For eksempel spiller de flere «spørsmål-svar»-motiver mellom trommene og resten. Reidar Standhal Håndstad på gitar ser veldig rolig og behersket ut, men spiller med en grinete, vrengt og syrete lyd, som gir han en ganske artig tilstedeværelse.

Et stykke uti låta «The light we lost was found» kliner Håndstad til med en sustainet og tilgriset gitarlyd, og jeg trodde først det var Daniel Odda som hadde begynt å growle, men det var Håndstad som gjorde rent bord. Daniel Odda på bass og vokal spiller med mye energi og overbevisning. Synginga er ikke mikset for høyt, og det passer fint til såpass pågående rockevokal. Basspillet er imponerende og variert. Gjennom hele konserten er basstonen hard og fuzzete, men så letner det plutselig ved siste låt, og Odda spiller en veldig vakker solistisk melodilinje som varer og varer. Jeg har prøvd å finne låta igjen, uten hell.

Lenker:
Shaman Elephant
Captain Kill

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*