Nyhetsfeed

Dualiteten mellom vrede og fortvilelse

Det norske neoprogbandet Airbag har med tid blitt et ganske så kjent og kjært band rundt om i verden. Bandet er frontet av låtskriveren og gitaristen Bjørn Riis. To dager etter vår nasjonaldag kommer Riis sin andre soloskive «Forever Comes To An End» som har syv låter og favner bredt. Inspirasjon hentes fra klassisk rock, prog og filmmusikk. Som på debuten er Riis sin gitarspilling i sentrum, og det er ofte lekkert og lekent spilt og definitivt varierte saker.

Variasjonen kommer nok av at Riis er inspirert av vidt forskjellige gitarister?! Zakk Wyde og Toni Iommi sine skitne og mørke riff, og Steven Rothery og David Gilmour sitt fokus på det stemningsfulle. Dette kan lett høres på den nye skiva og skaper en velfungerende kontrast, dynamikk og et fint sug i musikken. Skiva er også en hyllest til den melodiske og ofte dystre musikken til Steven Wilson og Tim Bowness, og til de filmaktige lydlandskapene til komponister som John Barry og Thomas Newman. Lyrisk omhandler albumet brutte relasjoner og tap og den emosjonelle dualiteten mellom vrede og tilgivelse. Det enkle, men vakre omslaget på forsiden av coveret er tatt av fotografen Kjell Karlsen i idylliske Beisfjord nær Narvik.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (969 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*