Nyhetsfeed

Solrikt bandnavn

Thomas Hand Chaste fra Death SS og Alex Scardavian fra Paul Chain Violet Theatre har fyrt av et nytt musikkprosjekt. Et prosjekt de har kalt et så solrikt navn som Where The Sun Comes Down! I slutten av april kunne vi ønske debutskiva velkommen, og den heter da også «Welcome». Skiva utgis ved hjelp av labelen Minotauro Records som er en liten privateid Bostonbasert label som har spesialisert seg på heavy metal. Claud Galley som er en av grunnleggerne av Death SS er gjesteartist på bass. På mange måter tar Where The Sun Comes Down opp tråden etter etter Violet Theatre og er en naturlig og verdig fortsettelse av det bandet, ikke minst hva gjelder sound.

De syv låtene er ofte en slags doominfisert hardrock. Det er sakte og seige låter, i en positiv forstand, som er ganske så rå og med rikelig noise krydder og atmosfærisk er det skremmende saker. Vokalen bidrar til det atmosfæriske og trommene er i god doom ånd, sakte. Gitarene byr på sneisne soloer og varierer mellom sakte og mid tempo. Noise faktoren kan høres i «Voyage» og som et ekstra krydder forefinnes det jazzelementer her og der. Musikerne er dyktige og erfarne, og dette er ei skive som for meg rager høyt hva gjelder doom fordi den tar et skritt til side for erketypisk doom og lykkes med det. Jeg har ikke lykkes med å finne at bandet har hjemmeside eller facebook side!

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*