Nyhetsfeed

Ingen svanesang

J.R.R. Tolkien sitt fantasiunivers har mange band og musikere hentet diverse navn fra. Det svenske veteranbandet Isildurs Bane valgte det navnet lenge før Tolkien og Ringens Herre var noe folk flest kjente til. Svenskene har faktisk holdt på med sin kammerpregede prog siden slutten av 90 tallet. De har på mange måter vært en ukjent band for mange vil jeg tro? Isildurs Bane fortjener til grader oppmerksomhet fra musikkelskerne verden over!

Frem til 2003 ga svenskene ut skiver, og lenge trodde jeg at deres niende verk «Mind Volume 4- Pass» som kom i 2003 var deres svanesang. Svanesang er en kunstners siste verk for de som ikke visste det! Plutselig så dukket nylig det ni musiker sterke svenske bandet opp igjen med ny skive, og med Marillion sin vokalist Steve Hoggarth blant de ni. Den så jeg ikke komme! Skiva heter «Colors Not Found In Nature».

Samarbeidet med Hoggart ble mulig fordi låtskriveren i Isildurs Bane, Mats Johanson skrev låter skreddersydd for Hoggart. I tillegg så likte og liker Hoggart å jobbe med instrumentasjon og en musikk  han vanligvis ikke holder på med. Et lykkelig samarbeid altså, som Hoggart mer enn gjerne gjentar senere. Så er da også «Colors Not Found In Nature» blitt ei svært vellykket skive. Ei skive toppet med Hoggart sin lyrikk som passer utmerket til instrumenteringen.

Musikerne er alle fra øverste hylle, og Samuel Hällkvist sine gitarlinjer er regelrett eksellent uten at de dominerer for mye. Det skjer mye i et det romslige lydbildet, men det virker aldri rotete og ufokusert. Instrumentene samhandler uten å dominere, og musikken er variert, dynamisk og svært vel konstruert. Det er en fin balanse mellom det iørefallende og det intrikate.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Isildurs Bane: Under radaren - Permafrost.today

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*