Nyhetsfeed

Saint Vitus: En absolutt klassiker

Saint Vitus - Saint Vitus

Når man snakker om tradisjonell doom, så er det enkelte band man må nevne. Grupper som Black Sabbath, Pentagram, Candlemass og en rekke andre, definerte doom-sjangeren på 70- og utover 80-tallet med sine klassiske album. Men er det ett band som er selveste definisjonen på doom metal, så er det Saint Vitus. De ble dannet i 1978 under navnet Tyrant, for å så skifte navn til Saint Vitus i 1981. Tre år etter navneskiftet ga de ut dette albumet og forandret metalen for alltid.

Det var riktignok knapt noen som la merke til dette siden thrash dominerte 80-tallet, men for de som søkte den absolutt dypeste undergrunnen av amerikansk metal, så var dette albumet en nokså sær og unik opplevelse. Saint Vitus høres ut som et bortglemt metalalbum som kom ut mange år før Black Sabbath sitt debutalbum, om metal hadde blitt funnet opp på det tidlig 60-tallet, så hadde den hørtes ut som Saint Vitus. Den lo-fi gitartonen høres veldig rå ut, og riffene har en følelse av proto-metal. Sammen med bassen skaper de et primitivt og monotont lydbilde som er bekmørkt og pessimistisk. Det er tykt og grøtete hele veien. Trommene er fantastiske selv om de er spilt sakte. Hver beat treffer og bygger opp angsten i musikken. Jeg digger også vokalen til Scott Reagers. Jeg vet at det er de som foretrekker stemmen til Wino, som synger på de senere albumene, men stemmen til Scott passer perfekt med den antikke følelsen musikken gir meg.

Saint Vitus, både som band og album, er noe av det viktigste enhver doom-fan må høre på for å forstå sjangeren.  Skiva åpner med det mer midttempo tittelsporet, som er nesten upbeat og lett å headbange til, for å så bli enda mer seig, sakte og mørk for hver låt. Har man hørt en del på moderne doom, så blir man kanskje ikke så imponert på første gjennomlytting siden det er nok av nye band som er enda tyngre, og som spiller enda mer sakte og depressivt, men det er ikke de tingene som gjør dette til en så stor og viktig klassiker. Det er den unike atmosfæren og råskapen i musikken som gjør at dette er så genialt.

Det kan ta noen gjennomlyttinger for å oppdage dette gullkornet av en skive, men fy faen så hardt det klikker når man endelig oppdager det. Litt av råskapen kan skape litt punk rockfølelse, noe som ikke er så rart siden gruppa turnerte med Black Flag før de spilte inn dette albumet. Metal var som sagt dominert av thrash på 80-tallet og det var ikke rom for band som spilte sakte. På grunn av Black Flag, så endte utrolig nok Saint Vitus opp med flere fans blant punkrockere enn blant metalheads. Ting er litt annerledes nå siden det doom-sjangeren mange år å “ta av”, og de er nå ansett som et av de klassiske metalbandene fra 80-tallet. Hvis det er et doomalbum som er obligatorisk, så er det dette.

Lenker:
Facebook

Om Erik Helgesen (179 Artikler)
Jeg er ikke her for å skrive profesjonelle anmeldelser. Jeg skriver først og fremst anbefalinger for band og utgivelser som jeg liker. Derfor vil alle mine anmeldelser være positive og ofte om ting som har vært ute en del år. Jeg liker å ta meg tid til å lytte på album flere ganger før jeg har meninger om dem, og i løpet av de gjennomlytningene, så har de som oftest vokst på meg.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*