Nyhetsfeed

Sjangerslalåm

Gleden var stor når jeg oppdaget at den svenske trioen Brother Ape tidlig i mai slapp ny skive, «Karma». Årsaken er at jeg er svært begeistret for musikken deres, deres særegne sound og ikke minst subtile rytmikk. I tillegg så er Brother Ape konseptet basert på ideen om alltid å lage musikk som trigger trioen i øyeblikket helt uavhengig av musikalsk orientering. Forskjellige musikkstiler utforskes, og det er det som inspiserer og sørger for at Stefan Damicolas og co. stadig leverer spennende og utfordrende musikk. Svenskene er på evig jakt etter nye influenser på sitt oppdrag etter den ultimate musikalske ekstasen for å si det svulstig. Noen sier at Brother Ape høres ut som en hybrid av Led Zeppelin, Muse og Pat Metheny på steroider!

Brother Ape oppstod ganske så påvirket av tidlig 80 talls hard rock, men gjennomgikk en metamorfose på 90 tallet. En metamorfose inspirert av mange virkelig store musikere og til å virkelig beherske  sine respektive instrumenter. Instrumental skikkelighet altså, men også komponering ble  vektlagt og utviklet kraftig og bærekraftig. Mellom 2005 og 2013 kom det seks album som viste et ambisiøst band som stadig utviklet seg og drev en sjangerslalåm som var fascinerende. «Karma» er altså skive nummer syv, og den er mikset av gitarist, tangentspiller og hovedvokalist Stefan Damicolas og mastret av bandet sin bassist, tangentspiller og vokalist Gunnar Maxén.

Lenke:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1806 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*