Nyhetsfeed

Dualitet i tematikken

I serien om snåle bandnavn passer Buzzøøko så absolutt inn. Hvordan et italiensk band finner på å sette to ø-er i navnet sitt er et mysterium! Et mysterium som jeg nå har funnet ut av. Navnet er fra filmen «Fear And Locating In Las Vegas» av Terry Gilliam. I den filmen er det en plass som de driver på med noe så uhyggelig som steining, og plassen kalles Bazooko. Bandet følte for å forvrenge navnet fra Bazooko to Buzzøøko, og vips så var bandnavnet klart. Uansett så spiller dette italienske bandet en musikk som er en miks av postrock og noise rock. Rytmikken er ganske så kraftfull og med harde riff som alternerer med melodiske øyeblikk uten at det aggressive blir salderingspost. 

Italienerne er inspirert av band som Shellac, Slint, Fugazi, Melvins og The Jesus Lizard pluss utallige andre. Fra psykedeliske band fra 60 tallet til samtidsband som spiller post hardcore. Buzzøøko ble til i 2014 i byen Mantova som har sitt navn fra den etruskiske guden Mantus som var underverdenens gud. Sånn sett så har by og band likheter i form av at Buzzøøko kommer fra musikken sin undergrunn. Det kan det kanskje bli slutt på da debutskiva «Giza» som kom for en måned siden har fått stor og positiv oppmerksomhet. Skivetittelen er hentet fra noen av de eldste og mest imponerende monumenter i verden i form av pyramider og sfinks på Giza ved vestbredden av Nilen. Selve skiva «Giza» er et konseptalbum. Konseptet tar for seg temaer om dualitet og motstand mellom jord og himmel, rom og tomrom, virkelighet og illusjon, lys og mørke.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1340 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*