Nyhetsfeed

Eksperimentell musikk til massene!

Suburban Savages er for meg et nytt og svært spennende norsk band, som har aner minst tilbake til 2004 da skiva «Tr-Ond» kom ut. Tre år senere kom skiva «Tr-ond And The Surbane Savges». Nå er Tr-ond And The borte og bandet heter Suburban Savages. 10 juni er det slippfest klokken 20.00 på Café Mir for den nye skiva «Kore Wa!». På Facebook siden til bandet beskriver de sjangeren de spiller til dette, «A sort of mismash between Brian Enos experimental pop music, Gentle Giant’s counterpoint excercises, Happy The Man and Kit Watkins’ joyful progressive rock, Lars Hollmer’s sentimental melodies, Steve Reich’s minimalism and post rock with a twist». Dette hørtes uhyre triggende ut for meg, og derfor var det naturlig å få en del «facts» om Surban Savages fra bandets låtskriver og maestro Trond Gjellum.

Gjellum spiller rikelig med instrumenter og bruker elektronikk, og på Facebook er disse listet opp, drums, programing, stylophone, samples, melodica, trondofon, kaosillator, singing. Helt fra Trond Gjellum var barn har musikken stått han nær, og når han så bikket over i tenårene ble det prog som kom i fokus. Først mange av de kjente og kjære gigantiske progbandene fra 70 tallet, men så ble interessen etter hvert også rettet mot nyere band. I 1997 stablet han det supre bandet Panzerpappa på beina, og siden så har det vært prog i en eller annen variant han har syslet med.

Det å spille i Panzerpappa er noe Gjellum regelrett elsker, og han har da også en betydelig del av æren for bandet sitt særegne uttrykk. På tross av den lidenskapen har Gjellum hatt flust med ideer som ikke hadde noen naturlig plass i Panzer-soundet. Enten fordi de var for «streite», poppete, punktete eller rett og slett for «rare». Gjellum ville også gå litt utenfor det typiske proggete (lange låter, mange temaer i hver låt, drøssevis av taktskifter og masse soloer, for å nevne noe), og slik bringe eksperimentell musikk til «massene», til de som ikke normalt hører på prog og beslektet musikk.

«Leker med lytteren»

Ideene var der og de var for gode til å søle bort, så det ble til en EP og en CD, som var mye av et soloprosjekt. Gjellum gjorde det meste selv både i form av komponering, spilling, innspilling og miksing – men fikk god hjelp av Thomas Meidell på gitar, vokal og masse annet, samt Anders Krabberød (bassist i Panzerpappa) og Hans-Petter Alfredsen (keyboards). CD-en fikk en del oppmerksomhet, så det ble ganske mye livespilling en periode rundt 2007–2009, og ut fra de som var med der, ble soloprosjektet gradvis et band under navnet Suburban Savages.

Hva skiller så Suburban Savages fra Panzerpappa? Først og fremst er det musikk som er tuftet på popmusikkens form og lengde mer enn proggens ofte totalt uforutsigbare låtstrukturer. Samtidig ville gjerne Gjellum leke litt med lytteren, og slenger inn elementer som ikke så ofte dukker opp i popmusikk, slik som skjeve taktarter, disharmonier og så videre.

«Kore Wa!» er japansk og betyr «Dette er!».  Skiva er skrevet av Gjellum, men det er bandet i plenum som har arrangert skiva. Innspillingen av «Kore Wa!» startet i 2012, men Gjellum fikk ikke den nødvendige godfølelsen. Han var regelrett misfornøyd med både spilling og arrangementene som den delvis perfeksjonistiske musikeren han nok er! Året etter så startet bandet opp igjen med ny giv, og alt gikk på skinner helt til Gjellum ble alvorlig hjertesyk å måtte gjennomføre dobbelt bypass. Heldigvis så kom han seg etter hvert, men tilvirkningen av «Kore Wa!» stoppet opp i over et år.

«Ableton Live»

I 2016 ble skiva omsider ferdig innspilt, mikset og mastret. Skiva ble spilt inn i øvingslokalet, mikset av Gjellum i hans hjemmestudio, og masteret av Chris Sansom på Propeller Mastering i Oslo. Når Gjellum skriver musikk, spiller inn og mikser, bruker han for øvrig Ableton Live – et utrolig fleksibelt program. «Kore Wa!» er ei skive med så mange inspirasjonskilder at det vil være tilnærmet umulig å nevne alle. Et av målene og noe av hensikten med skiva er at den skulle være mer kompleks og variert enn de forrige skivene. Samtidig var det viktig å bevare noe av naiviteten og enkelheten. De gode melodiene som tiltaler Gjellum finner han i alle sjangere. Det er derfor ikke overraskende å høre at platesamlingen hans inneholder mye mer enn prog fra 60 tallet til nåtid. Her finnes pop, hardrock, metal, punk, new wave, folk, klassisk, indie samt mye mer.

Der er heller ikke overraskende å høre at noen artister har betydd mer for Gjellum enn andre. Han har alltid hatt sansen for sofistikert pop, men de første musikalske helter var sjarmerende nok, Klabb og Babb. Deretter Knutsen og Ludvigsen, og så kom band som Queen, 10CC, The Who og The Police. Tidlig i tenårene oppdaget han Talking Heads, The B-52’s og The Stranglers, og det er band som han fortsatt blir inspirert av. Deretter var det proggen han oppdaget, og noen av de klassiske bandene har han fulgt hele tiden. Yes, Genesis, King Crimson, Gentle Giant og Van Der Graaf Generator, samt Canterbury-band som Hatfield And The North og National Health kom også til og han hører gjerne på de nå til dags også.

«RIO segmentet»

Gjellum har også lenge latt seg inspirere av bandene fra den såkalte Rock In Opposition-bevegelsen (RIO) som This Heat, Univers Zero, Henry Cow, Art Bears, Fred Frith, Samla Mammas Manna og Lars Hollmer. Han lytter bredt til musikk på tvers av sjangre, men kjernen i proggens «ideologi» – det å eksperimentere, utfordre og søke nye synteser – synes han forefinnes i mye musikk som ikke nødvendigvis bærer merkelappen prog.

Suburban Savages skiller seg ut på flere måter fra andre progband. For det første er det ikke mange band som prøver å blande pop-sensibilitet med prog og post-punk slik de gjør det. Musikken deres er ganske kompleks, men bandet har alltid strebet etter å lage gode melodier som kan bygges ut på en rekke måter heller enn å lesse på med nye temaer. For det andre har Suburban Savages også en naivistisk og humoristisk innfallsvinkel til prog, noe som ofte er mangelvare i en sjanger der pompøsitet, «seriøsitet» og selvhøytidelighet ikke akkurat er mangelvare.

Gjellum har alltid likt hvordan artister som Lars Hollmer, Samla Mammas Manna, Brian Eno, Frank Zappa, Etron Fou Leloublan og Albert Marceour gjør ting. De klarer med finesse å blande humor og glede inn i musikken og bruke den til å skape dynamikk i stemningene. Noe av det som gjør at Gjellum får litt nok av Steven Wilson og liknende, er at alt skal være så innmari seriøst og mørkt hele tiden.

«Humor er viktig»

Det er kanskje derfor en låt som «As I Am Dying» på «Kore Wa!» – en låt som handler om tanker før døden – handler like mye om frykten for å ikke huske pin-koden til minibankkortet slik at den kan overleveres, som den har noe metafysisk å si om livet «på den andre siden. For Gjellum er humor en følelse som er like mye «verdt» som melankoli, tristesse og depresjon – det er en essensiell del av det å være menneskelig. Når du ler og smiler, bruker du også flere muskler i ansiktet enn når du er trist, så man kan jo kalle det en form for trening.

Trening i å spille konserter får Suburban Savages, og det er jo også en glimrende anledning til å promotere «Kore Wa!». Først er det opptreden på Close To The Rain-festivalen i Bergen 3. juni, før det blir stor slippfest på Café Mir i Oslo 10. juni. Deretter er det satt opp konsert 27. juni, samt 22. september sammen med Pymlico og Weserbergland. Gjellum har alltid likt å spille konserter, og Surbane Savages har da også et meget godt rykte som liveband. Han uttaler også at når man spiller live, kommer responsen (eller mangelen på det) veldig tydelig fram og skaper unike øyeblikk der artist og publikum nærmest går opp i en større enhet. Å spille live innebærer også å være på kanten, i øyeblikket, med ingen retrettmuligheter eller pauseknapp, noe som får i alle fall Gjellum til å yte sitt beste.

«Vil utprøve nye ting på neste skive»

Suburban Savages sysler nå med musikk med tanke på en ny utgivelse i løpet av 2018 eller tidlig 2019. Det vil bli en videreføring av «Kore Wa!», men Som Frank Zappa så treffende sa det: «Without deviation from the norm, ‘progress’ is not possible». Derfor vil Gjellum også prøve ut nye ting, både på komposisjons- og produksjonssiden. Gode og direkte melodier er fortsatt viktig for han, men han vil jobbe enda mer med å utvikle harmonier og arrangementer. Det kan ta mange retninger, og det skal bli spennende å se hva det ender opp som! Det ferdige resultatet har han overhodet ingen anelse om hvordan blir. Det i seg selv er uhyre spennende i min verden!

Gjellum har også et soloprosjekt som heter Soniq Obscurata. Her utforsker han elektronisk musikk og blander dette med vokal og akustisk trommesett og spiller alt selv, både på skive og etter hvert live. Dette vil være noe helt annet enn Suburban Savages og Panzerpappa, men det vil nok være mulig å gjenkjenne Gjellum oppe i det hele. På Facebook siden til bandet ramses disse artistene opp som noen musikkkunstnere bandmedlemmene liker, Lars Hollmer, King Crimson, Brian Eno, Charles Hayward, Moondog, Tortoise, Xenakis, Art Bears, Aksak Maboul, Fred Frith, Magma, Univers Zero, Kayo Dot med flere. Av felles interesser til musikerne popper dette opp på samme side, Coffee, Surrealism og Fun.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (967 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*