Nyhetsfeed

Vellyd fra Estland

Etter å ha kommet hjem fra en ni-dagers ferie i de baltiske landene, fikk jeg med meg bandet Sibyl Vane etter å ha sett en konsertplakat i deres hjemby Pärnu, som er Estlands sommerby nr. 1.

Før jeg fortsetter bør jeg vel nevne at Sibyl Vane opprinnelig er en markant kvinne i Oscar Wildes roman “A Picture of Dorian Gray”, og at vi der sikkert har inspirasjonen til bandnavnet. Det skal også sies at det finnes et fransk og et spansk band som bærer det samme navnet.

Jeg fant en meget potent selvtitulert andreskive gitt ut tidligere i år, mens debuten deres, Love, Holy Water and TV, ble gitt ut på et latvisk indieselskap i 2012. Bandet består av Helena Randlaht på gitar og vokal, Heiko Leesment på bass og Hendrik Liivik på trommer. Randlaht blir i presentasjonen på bandets Facebookside framstilt som den eneste syngende kvinnelige elgitaristen i Estland, og den finske musikkbloggen NRGM fremhever de er det estiske bandet i dag som er det mest sannsynlige til å slå gjennom internasjonalt.

Og det skulle ikke forundre meg, for i mine ører er dette et meget bra rockealbum, som også er innom både blues og punk på de ti låtene skiva inneholder. Åpningssporet “Bomber” slår an tonen med et tøft og tett lydbilde:

“Up Up Down” følger så, en mer uptempolåt med et like tett lydbilde. Vokalist Randlaht har den passe følsomme, men også litt arrogante stemmen som kreves til slik musikk. Dette er en fengende låt som sitter tvert. Etter denne kommer “Clusterfuck”, også dette en tett og drivende låt om ungdommelig lettsinn. “Spending the money that we didn’t earn, spending the time that we don’t deserve” er i mine ører et klart budskap til unge mennesker om å ta tak i sine liv.

På “Temper Tantrum” brister nesten Helenas stemme i starten før det bærer ut i et nytt fengende og tett rockelandskap. Jeg merker meg her at samspillet mellom de tre bandmedlemmene er meget godt, og det er tydelig at dette er et band som vil noe med musikken sin, og at de har ambisjonene om å nå ut til flere enn Estlands 1,2 millioner innbyggere. Noe de også viser på Rocket Song”, hvor “We’re building a locker out of absolut nothing” er åpningsverset, og Sibyl Vane viser at de også har noe de vil si med tekstene sine. I punk-aktige “Noyée” er de både rå og melodiøse.

“Almost Gospel” er en spennende låt der gruppa viser at de tør å eksperimentere med sin uttrykksmåte, begynner rimelig rolig før tempoet settes opp mange hakk. “Time To Breath In” er en ny tett og tøff låt, du må vente litt før den tar av, men oppbygginga er spennende og det hele utvikler seg til en midtempo sterk låt der Randlaht får brukt stemmeregisteret sitt godt.

Noen vil vel spørre seg hvor Sibyl Vane henter sin inspirasjon, hvilke artisters fotavtrykk kan vi merke i deres musikk. Jeg er ikke så flink til sånt, jeg forholder meg mye til det jeg hører her og nå, uten å tenke så mye på hvor inspirasjonen kan være henta fra. Assosisasjonene jeg får er da ofte også lite sannsynlige at bandet eller artisten jeg hører på er noe de har henta inspirasjon fra. Som på “No 44” som i starten minner meg om norske Fra Lippo Lippi på 80-tallet.

Skiva avsluttes med duvende vakre “Slow Dance”. Tittelen gjorde meg skeptisk til at vi her skulle få en megadose med melankoli. Og sjøl om melankolien ligger der i mange av låtene så blir den ikke framtredende. Melankolien blir en del av elementene som gjør at Sibyl Vanes musikk tiltaler meg mer og mer. Jeg har lytta på denne skiva i et par dager nå, og jeg oppdager nye elementer i låtene for hver lytt. Ikke alle band har den evnen, og derfor tror jeg at Sibyl Vane kan ha en god framtid også utenfor Estland og Baltikum. 

Konklusjonen min er at dette er et album som jeg har blitt skikkelig glad i, og som jeg varmt kan anbefale. En finner nemlig nydelig musikk også utenfor de landene en tradisjonelt holder seg til.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*