Nyhetsfeed

Yonder Pond: Musikalsk lekegrind

Yonder Pond er en musikalsk lekegrind for trommeslageren Remy Sträuli som har vært innom de fleste sjangere. Avant jazz, Zappa tribute, power pop, glam, punk, psykedelisk musikk osv. I tillegg har Baselbaserte Sträuli spilt i band som Yolk, Friendly Neighbours, Fido, Yolk, Fucking Beautiful og mange andre. Med Yonder Pond prosjektet får Sträuli dyrket sin hang til progressiv musikk, som var den musikken han falt for da han var en ung gutt. Rett nok så var denne forelskelsen simultan med en dyrkelse av Beatles. Yonder Pond er en «innbilt» trio bestående av Emyr Taurelis, Rembrant Van Der Straal, Remily Lane. Morsomt og fiffig. Om ikke morsomt så i alle fall hyggelig, så bestemte Sträuli seg for å kreere konseptalbumet «Pondering Aloud» kun på vinyl og som download.

Konsept er en rimelig avansert historie om en deprimert potet og en skamløs kanin. I tillegg så tar konseptet for seg mangel på inspirasjon, vanskelighetene og kampen kunstnere ofte opplever, og det mindre hyggelige at i den moderne verden ser det ut som god oppførsel ikke honoreres! I tillegg så oppfant Sträuli sin egen fiktive presseagent som han kunne skylde på om det engelske presseskrivet ikke holdt mål! Mål holder til de grader skiva «Poundering Aloud» som kom tidligere i år, og som hadde rimelig kjente og dyktige gjesteartister. Pascal Grünenfelder , Stef Strittmatter og Markus Stauss. Musikken på «Poundering Aloud» er en ofte lekker og leken prog som er en amalgam av artefakter og inspirasjon hentet fra Beatles, Genesis, Camel og XTC. Det hele er utført med Sträuli sin touch og bumerker, og er musikk av høy kvalitet og med fine arrangementer.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1023 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*