Nyhetsfeed

 Galahad: «Mein Herz Brennt»

Eksakt når Galahad sin nye skive kommer er ikke bestemt, men det som er bestemt er at verket skal hete «Quiet Storms». Som tittelen tilsier så viser det at bandet fra Deepest Dorset denne gang byr på roligere musikk, og tidviser er det da også pastorale saker. De tre forrige skivene har jo bydd på rimelig hard og bombastisk musikk til Galahad å være. Flertallet av låtene og arrangementene byr på en neddempet, romslig og introspektiv atmosfære. Noen av låtene på «Quiet Storms» var med som bonuslåter på bandet sine tidligere album. I tillegg er det helt nye låter, og omarrangerte låter fra EP-en fra 2014. En coverlåt er det også satt av plass til. Det er faktisk «Mein Herz Brennt» fra Ramstein. Den låten er nedstrippet med kun piano, fiolin og vokal samt ord av bandet sin vokalist Stuart Nicholson. De ordene fører ironisk nok til en svært personlig låt. I skrivende stund foreligger det ingen video fra skiva dessverre.

«Quiet Storms» har med seg fire gjesteartister. Magenta sin vokalist Christina Booth og Karl Groom fra Threshold spiller akustisk gitar. I tillegg så deltar Louise Curtis på fiolin, og Sarah Bolter spiller klarinett, sopran saksofon, lutt og står for bakgrunnsvokal. Galahad ble til i 1985, og var da et rent coverband som spilte låter av Genesis, Led Zeppelin, Rush, Black Sabbath og Marillion for moro skyld.

Først i 1991 ble det satset seriøst på musikken og lage å egne låter. Det førte til at Galahad ble en del av den engelske bølgen av nye band som spilte neoprog. Band som IQ, Pendragon, Haze, og senere Pallas og Magnum. Galahad sitt første album var totalt selvfinansiert, og het «Nothing Is Written». Den skiva ble meget vel mottatt, og førte til spilletid på radio, og dermed var kvintetten etablert med rikelig med fans. «Quiet Storms» er for øvrig den 11 skiva, og er på over 75 minutter!

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1532 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*