Nyhetsfeed

Ut av skyggene

Innen musikkbransjen har en plateprodusent (eller musikkprodusent) mange roller, deriblant kontrollen med innspillingssesjoner, veiledning og trening av artistene og overoppsyn med innspillingen, miksing og mastering-prosessene. Disse oppgavene har vært produsentenes hovedfunksjoner siden lydopptakets spede barndom, men i andre halvdel av det 20. århundre tok produsentene på seg en mer omfattende forretningsrolle. Disse aktivitetene utgjør til sammen musikk produksjon (plateproduksjon).

På 60 tallet trådte for alvor plateprodusenten ut av de dype skyggene, og oppnådde både fortjent status og etter hvert også ærbødighet og de beste ble uhyre ettertraktet. Det var som oftest fortjent da en produsent kunne løfte skiver det ekstra lille hakket eller hakkene som gjorde de til klassikere. Mange av produsenten var innovatører og teknisk svært dyktige, og hadde tanken full av kreativitet. To av de første virkelig store produsentene var Phil Spector og George Martin. Phil Spector er for øvrig skaperen av «Wall Of Sound» konseptet, og stod bak Beatles ikke helt ukjente album Let It Be.

Martin Birch har også gjort seg svært positivt bemerket, noe da også linken viser. Svært mange musikere har simultant med sine egne karrierer også hatt fullverdige produsentkarrierer. Eksemplene er utallige, Nile Rodgers, Jeff Lynne, Brian Wilson er noen få. Den kanskje største produsenten er Robert Alan Erzin, eller Bob Erzin. Han har virkelig jobbet med mange artister og nærmest gjort underverker. Den siste skiva jeg har hørt med Erzin sin magi er Deep Purple sin siste InFinite. Jeg vil tro at Roger Glover var ekstra inspirert i låtskrivningsprosessen, men Erzin har til de grader foredlet låtene. Derfor er InFinite som kanskje blir den siste fra Purple blitt ei virkelig bra skive.

Pink Floyd hyret inn Erzin da de skulle ta fatt på den berømte dobbelskiva The Wall. Han skulle produsere skiva sammen med Rodger Waters og David Gilmour. Den skiva hviler mindre på gitarene enn forgjengerne, Wish You Were Here og Animals. Likevel inneholder kanskje skiva verdens mest berømte gitarsolo på «Comfortably Numb». Erzin ivret for en utstrakt bruk av symfoniorkester på The Wall. I tillegg så sto Erzin for operasjon overtalelse da han påvirket Gilmour til å la «Another Brick in the Wall Part 2» bevege seg mot tilnærmet discoterreng! Den samme låten er også berømt for bruken av elevene fra Islington Green School til å synge det ene verset. Referansene til andre verdenskrig har i lydbildet fått et snev av militære rytmer.

Det finnes en del dyktige norske produsenter, men mest kommersielt kjent er Stargate. Det er et musikkproduksjons- og låtskriverselskap eid av Hallgeir Rustan. Stargate er det eneste norske selskap som har vært involvert i produksjoner som har toppet Billboard Hot 100-listen fire ganger. Da er vi jo dypt inne i musikk som nok de fleste som leser dette ikke har noe forhold til.

«Namedropping» på de som regnes som dyktige produsenter er jo tilnærmet uendelig, og det er jo litt etter hvilke parametere som stilles opp hvilke navn som kommer opp av hatten. En siste jeg vil fokusere på er Fredrick Jay «Rick» Rubin. Han har en rimelig spenstig karrière, og har satt sitt preg på musikken til utallige artister. Black Sabbath, Slipknot, System Of A Dawn, Mars Volta, Rage Against The Machine, og Metallica. Rimelig kjente navn, men Rubin har også produsert for kommersielle artister som Jay-Z, Eminem, Shakira, Adele og Lady Gaga. Uansett Rubin er en som gjør jobben til fulle og leverer varene uavhengig av sjanger kan det virke som. Det er noe som imponerer meg!

Om Ulf Backstrøm (1019 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*