Nyhetsfeed

Jorn: Norges største hard rock vokalist.

Jorn - Life On Death Road

Vår største stjerne innen heavy metal-vokal, Jørn Lande, er ute med nytt album under sitt artistnavn Jorn. Life On Death Road er det første originalalbumet siden “Swing of Death”, som han gjorde sammen med Trond Holter i 2015, og det første soloalbumet siden 2013.

Med seg har han på gitar Alex Beyrodt, Francesco Iovino på trommer, Mat Sinner på bass og på keyborad og som produsent Alessandro Del Vecchio. De tre første med erfaring fra Primal Fear. Jeg synes dette er et album som svinger fra det helt store og til det litt anonyme når det gjelder låtutvalget. For det første så er Lande en vokalist av de sjeldne, mannen kan synge, ferdig pruta. Det er en innlevelse, og det er en sjel i stemma hans som de fleste andre metalvokalister kan misunne han.

Tittellåta, som innleder skiva er den klart beste låten på skiva. “Life On Death Road” er et over 7 minutters epos som virkelig river deg i fletta. Ikke bare er det vokalen til Jorn, men det er også en drivende flott låt der Alex Beyrodt får rikelig anledning til å briljere med sitt heftige gitarspill.

“Hammered To the Cross (Business)” er en annen drivende god uptempo rocker med mye rå energi. Du finner det samme drivet over “Love Is the Remedy”, og det er bra drama over denne låten, der Beyrodt igjen får briljere litt. “Dreamwalker” er mer i balladeland og jeg føler at den stamper vel mye, Jorn må her virkelig jobbe for å bære en låt som for meg blir noe anonym. Og det er her mitt største ankepunkt mot albumet kommer, det er nemlig en del låter her som blir vel intetsigende og som i for stor grad går inn det ene øret og ut det andre. Ikke noe å si på verken vokal- eller musikerprestasjoner, men enkelte sporene blir likevel slik at du må streve for å huske de, de skiller seg ikke ut fra mengden. “I Walked Away”, “Devil You Can Drive” og “The Optimist” er låter som passer i den kategorien.

Så har vi “Fire to the Sun” som er en låt som røsker godt i rockefoten. Nostalgiske “Man Of the 80’s” er også et spor som virkelig fenger meg med et medrivende refreng. Noen vil kanskje mene dette er en av albumets lettfordøyelige sanger, men det er en låt som sitter, og som jeg husker.

Samla sett så er dette 12-låters albumet slett ikke verst. Det er flere gode og drivende låter der Jorn også lar sine musikere få vise hva de er gode for. Men noen vel anonyme låter trekker altså litt ned.

Lenker:
Facebook

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*