Nyhetsfeed

Sigmund Fried: Psychological Thriller Music

Sigmund Fried – Psychobabble

Med en platetittel som Psychobabble så er jo ikke et bandnavn som Sigmund Fried annet enn høyst passende. Humoren ligger tilsynelatende alltid på lur hos Sigmund Fried, men det er seriøse musikere som vet hva de holder på med. Bandet har et vindskeivt skråblikk på verden rent lyrisk sett. De kaller da også musikken sin for Psychological Thriller Music. Musikalsk er det en slags bølgende mildhet som ofte tilsettes kraftige doser rock og metal riff. Likevel så gis det tidvis plass til mer atmosfærisk gitarutøvelse.

Maestro i bandet fra Hollywood ved Los Angeles er Scott Stratton, og han har fått hjelp av et utall dyktige musikere til å meisle ut skiva Psychobabble. John Prpich fra Radd Sound Studio har bidratt sterkt på produsentsiden. På Facebook siden sin kaller Stratton og co. faktisk musikken for Melodic Psychedelic Emo Prog. Mange av låtene har ligget nedstøvet siden tidlig i dette århundre. På Psychobabble har de fått en make over. Ny lyrikk og en utmerket produksjon sørger for at dette er ei skive som er spennende. Det er svært variert musikk, men det virker ikke ufokusert da det helt klart er lagt mye arbeid ned i musikken. Absolutt ei skive som nok bør appellere til de som liker hardrock med prog elementer.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

 

Om Ulf Backstrøm (1020 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*