Nyhetsfeed

Bloody Times: Metal fascinasjon inn med morsmelka!

Bloody Times – Destructive Singles

Simon Pfundstein startet opp musikkprosjektet Bloody Times i fjor og fikk lynkjapt ut debuten The Fire Of Immortality sammen med trommeslageren Raphael Saini som har spilt med Iced Earth blant mange andre. Det var ei skive inspirert av band som Manowar, Iced Earth, Running Wild, Savatage og Judas Priest som Pfundstein beundrer. Skiva var ment som en hyllest til klassik heavy metal, og i tillegg som en hyllest til Simon Pfundstein sine foreldre. Foreldrene var faktisk de som introduserte Pfundstein for metal music. Spesielt Manowar var et band som Pfundstein til de grader fikk sansen for. Coverkunsten på debutskiva er da også laget av en talentfull blodfan av Manowar.

Med debuten vel i havn så ble lysten til å lage mer heavy metal om mulig større, og arbeidet med å skrive ny musikk begynte. Resultatet ble skiva Destuctive Singles med kun to låter i utgangspunktet, men med to bonuslåter. På den mini CD-en samarbeider Pfundstein med vokalisten John Greely, og skiva ble sluppet i går. Greely er hjernen bak Iced Earth sitt mesterverk Night Of The Stormrider fra 1991, som regnes som bandet sin tyngste og beste skive. Destuctive Singles er tro mot heavy metal sin sanne identitet og absolutt noe metal heads bør vurdere og høre på. Morsomt nok så liker Pfundstein Communic, og det er et progmetal band fra den byen jeg bor i. Med til historien hører det også at bassisten Pfundstein faktisk øvde intenst for å lære seg å spille gitar før debutskiva ble snekret!

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (976 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*