Nyhetsfeed

Breaking Larsen Theory: Ingen dans på roser

Breaking Larsen Theory – Wasted Words

Wasted Words er noe vi alle opplever før eller siden. Om det er selvopplevd eller ikke for musikerne i bandet Breaking Larsen Theory vet jeg ikke, men jeg vet at deres debutskive heter nettopp Wasted Words. Skiva kom på Sankthans via labelen Volcano Records & Promotion, og er debuten til et spennende nytt band. Et band som spiller musikk i randsonen mellom alternativ metal, prog og moderne hardrock.

Breaking Larsen Theorey er en kvartett fra Milano og har holdt på siden 2013, og som så mange nye band finner de at det å etablere seg oftest er ingen dans på roser.  I seg selv et merkelig uttrykk det der, da jo roser har torner og neppe kan være godt å danse på! Nå referer uttrykket til den senmiddelalderen og den romerske skikken med å strø roseblader på vei til seng og dansegulv. Dans på roser er følgelig et behagelig og sorgløst liv. Før jeg «roser» mer så må jeg tilbake til Breaking Larsen Theory.

Den italienske kvartetten er selvsagt svært fornøyd etter mye strev å endelig få ut debutalbumet sitt, og kanskje nå når frem til et større publikum? Et publikum hvorav enkelte med tiden kan utgjøre en trofast fanskare en dag? Filippo Alessio som er gitarist og vokalist er frontfigur i bandet, og også såkalt mastermind. Han og de tre bandkollegene har nedkommet med ei skive med nok personlighet og energi til at jeg ser frem til fortsettelsen. Foreløpig er det en del å gå på, men med mer mot til å ta sjanser og gode, kreative og fungerende ideer så kan dette bli rett så bra.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (1410 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*