Nyhetsfeed

Pendelirium: Himmelhvelvingen på skuldrene

Pendelirium – Atlas

Nye og spennende norske progband kan jeg alltid venne meg til, og siste ut som jeg har kommet over er Pendelirium. Det er en søskenduo bestående av Kristian og Katrine Amlie som holder hus i hovedstaden vår. De vokste opp med å lytte til Pink Floyd, Toto, Supertramp og Chicago for å nevne noen. Når de så ble eldre fant de frem til band som Dream Theater, Spock`s Beard, Porcupine Tree og Pain Of Salvation. Mye av musikk har de felles fascinasjon for, men selvsagt så har de også forskjellige preferanser. Det kan lett høres på debutskiva Atlas som ble sluppet for noen uker side.

Søsknene Amlie har alltid vært musikalske, men det å spille instrumenter begynte de med relativt sent. Lysten til å skape musikk har alltid vært der, og med økende instrumentelle ferdigheter og noen singler så økte apettitten på å få ut et debutalbum. Å meisle ut Atlas var en rett så evolusjonær prosess, og det ble noen runder med demoer og skriving før de var tilfredse. En slik selvkritikk er alltid bra, og vitner om at duen er ambisiøse og med fokus på kvalitet.

Rent lyrisk går tematikken på Altlas om en titan fra gresk mytologi. Atlas kjempet på Kronos sin side mot Zevs, og ble straffet med å måtte bære himmelhvelvingen på skuldrene sine. Denne historien synes duoen var en fin måte å binde sammen de ellers ganske så varierte og forskjellige låtene på Atlas. Pendelirium har holdt på siden den spede begynnelsen i 2008, og har mange fremtidsplaner og vil forhåpentligvis kunne glede progelskere med flere virkelig bra album i årene som kommer?!

Audition er den episke låten på Atlas, og den er på mektige 32 minutter og 53 sekunder. Til sammen klokker skiva inn på over timen. Det er inkludere litt popsensibilitet, en prog ballade, litt folk elementer, litt mellomharde gitarlinjer, litt klassisk flørt og kort sagt alt hva ei ekte prog skive skal og bør by på!?

Lenke:
Hjemmeside
Bandcamp

Om Ulf Backstrøm (876 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*