Nyhetsfeed

The D/A Method: Melting pot!

The DA Method – The Desert Road

Karachi i Pakistan er faktisk 12 ganger større hva gjelder innbyggere enn landet sin hovedstad, Islamabad. I tillegg så har byen hele tiden en ekstrem befolkningsøkning. Fra byen kommer det spennende bandet The D/A Method. Hvor mye den kvintetten øker i berømmelse er jeg i tvil om? Det jeg er sikker på er at de spiller en prog som i mine ører er ulikt det aller meste jeg har hørt før. De kombinerer den rå urkraften og stemningene avledet av Pakistansk musikk, kunst og kultur med vesten sin elektrifiserende trøkk og groove fra rock. The D/A Method slapp sin andre skive The Desert Road nylig, og den er produsert og mikset i samarbeid med Bruce Sord kjent fra Pineapple Thief og Wisdom Of Crowds. Sord leverer også som gjestemusiker på skiva. Lyrisk sett er den nye skiva mye mørkere enn debuten.

The Desert Road viser bandet fra en mer moden side i forhold til debuten The Great Disillusion. Årets album er mer eterisk og henter influenser fra postrock og shoegaze, men har også tilstrekkelig med røffe og hardtslående partier. Usama Siddiq sin stemmeprakt er også mer i fokus enn på debuten, og vokalharmoniene er frodige. Det er verdt å merke seg en del utsøkt gitarspilling, og sneisen soloer fra samme instrumenter ved nevnte Siddiq og Umair Dar. Musikerne i D/A Method er rimelig unge, og konfrontert med utsagnet om at musikken var så mye bedre i «gamle» dager har de sine meninger. Jada, det var mye bra musikk før, men jeg gi unge talentfulle band en sjanse og lytt til musikken deres, og straks vil lytterne finne mange skatter her også.

Det var for fem år siden at fetterne Umair Dar og Talha Alvie dannet D/A Method. Alvie spiller for øvrig synther, keyboards, og står for bakgrunnsvokal og produksjon. Musikerne i The D/A Method kommer fra vidt forskjellige musikkmiljøer. De er alle inspirert av den nye bølgen av prog, og ønsker å kombinere sin eklektiske smaker som spenner fra pakistansk folk til black metal. Rytmeseksjonen er å betrakte som motoren i rock, og den tar den rumensk fødte Istvan Csabai på trommer seg av sammen med bassisten med de vestlige fornavnene, Daniel Arthur Paniwaneey.

Pakistanerne har valgt å spille prog for at de synes det er en sjanger som ikke har noen restriksjoner, og åpner opp for uendelige muligheter og kombinasjoner. Musikerne i bandet sier at prog for de betyr at de kan gjøre akkurat hva de føler for og la kreativitet flomme uten å nødvendigvis lyde som de klassiske gamle progbandene fra 70 tallet. Med så forskjellige musikalske bakgrunner er D/A Method en slags «melting pot»! De mange gode ideene og innfallene som musikerne kommer opp med kombineres ofte og det gir gjerne en uvanlig kombinasjon av lyder og strukturer.

Det er stor forskjell på årets skive kontra debuten. Musikerne har utviklet sin kompetanse, og det er et klart fokus på å benytte seg av den enkelte sin spisskompetanse for å lage så spennende og god musikk som mulig. Det å ha med erfarne og dyktige Bruce Sord i skapelsen av The Desert Road skjerpet også de fem musikerne i D/A Method til å yte sitt aller ytterste. Den første videoen i denne artikkelen er The Desert Journey. Den låten byr på mye herunder eksotiske instrumenter som sarangi, sitar og tabla. De instrumentene spilles av gjestemusikerne Waqas Hussain, Gul Muhammad og Shehzad Samson fra bandet Sounds Of Koalchi som D/A Method har samarbeidet med før.

Når det er naturlig søker D/A Method å bruke tradisjonelle pakistanske instrumenter. De er også ute etter å gjøre stunts som skaper overraskende og triggende effekter. På låten The Desert Journey brukes e-bow på gitaren og det skaper en fremmedartet og dissonant lyd som også er forbausende catchy, men også med Østens vibber.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (969 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*