Nyhetsfeed

Døxa: Hardt, melodisk og skarpt

Døxa – Lust For Wonder

Hvem har ikke opplevd en viss undring over hendelser, uttalelser eller annet? Lust For Wonder er da også tittelen på det symfoniske power metal bandet Døxa sin tredje skive som ble sluppet helt mot slutten av forrige måned. Det spanske bandet har inngått kontrakt med Pitch Black Records , som sysler med nokså mange forskjellige stilarter. Det gjør også Døxa som er influert av symfonisk og klassisk metal, samt folk, new age og klassisk musikk. Madridbandet har holdt på siden 2007, bare med en kort pause i 2012.

Det var keyboardsspilleren Víctor Fernández som startet opp Døxa og han har fortid i power metal bandet Darksun og heavy metal bandet Brecha. Døxa sin debut «Once…And For All» kom i 2010, og ble varmt mottatt av fans og musikkjournalister. Med til historien hører det at nevnte album hadde en rekke viktige bidrag fra musikere fra den spanske metal scenen. Det er høyst sannsynlig at det er et svært godt miljø mellom spansk metal sine utøvere.

I 2013 kom skiva «Delente Est Carthago» som var et album som var mer dramatisk og drenert i det episke konseptet. Årets skive har fokus på spanjolenes nye standarder, hardt, melodisk og skarpt. To gjesteartister er med, og den ene er ikke helt ukjente David Readman fra Pink Cream 69. Han synger på låten «Erin Og Bragh» som er den vedlagte videoen. I tillegg så synger dyktige Ana Martínez Fojaco fra Last Days Of Eden på en låt.

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (921 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*