Nyhetsfeed

Virgil & Steve Howe: 5 år gammel cover kunstner!

Virgil & Steve Howe - Nexus

Far og sønn Howe hadde akkurat fullført sitt felles skive prosjekt Nexus, da tragedien inntreffer. Nigel dør totalt uventet i en alder av 41 år. 17 november slippes skiva Nexus hvor coverkunsten er ved Zuni Howe som er Virgil sin fem år gamle datter. Snakk om talent! Faren Virgil var for øvrig kun fire år når han lekte seg med sin far sine synther. En rimelig talentfull familie, og eldstemann Steve Howe har jo spilt i utallige år i Yes. Steve Howe er en særdeles respektert musiker og person og det er nok en del som regner han som en av de beste gitaristen gjennom tidene.

 I 2016 begynte Virgil & Steve Howe det møysommelige arbeidet med å velge blant alle de pianobaserte låtideene som Virgil hadde sendt til sin far opp gjennom årene. Ni låter ble valgt, og så la Steve på gitarer mens Virgil kom med masse andre kreative instrumentale forslag. Langsomt men sikkert og stødig ble Nexus kreert. Den skiva har mye snack som Virgil sine evner som keyboards spiller og hans sans for og store evner som låtskriver.

Virgil spiller for øvrig også trommer og bass på Nexus, mens Steve spiller akustisk, elektrisk og steel gitar. Steve har også en egen tilnærming til elektrisk gitarspilling  på de fleste låtene på Nexus. Han begynner med sin favorittgitar Gibson ES175D for så å bytte til Fender Professional Steel, og så bytter han frem og tilbake mellom dem. Snedig og uhyre spennende.

Nexus byr på en variert og vakker cocktail av instrumental låter som varierer mellom neoklassiske elementer, drømmende jazz, store musikalske lerreter, filmaktig musikk og enkle rett-frem låter. Det hele er anrettet med kløkt, følelse og med masse fine stemninger og fin låtføring.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Lenke:
Facebook

Om Ulf Backstrøm (976 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*