Nyhetsfeed

Lunatic Soul: Kartasis

Lunatic Soul - Fractured

De som ikke kan forholde seg til musikk uten elektrisk gitar bør holde seg borte fra Lunatic Soul! På de fem albumene er det mye instrumenter, men altså ikke elektrisk gitar. Fractured het skive nummer fem som kom nylig, og mannen bak Lunatic Soul er Mariusz Duda. Duda er kjent fra det polske bandet Riverside, og som bassist og vokalist der. I Lunatic Soul sammenheng spiller Duda utallige instrumenter og på Fractured har han kun med seg Marcin Odyniec på saksofon og Sinfonietta Consonus Orchestra under ledelse av Michał Mierzejewski.

Fractured regnes som et album som er en kartese for Mariusz Duda etter et år med mange utfordringer og tragedier. Katarsis (gresk: κάθαρσις, katharsis, «renselse») er et begrep som Aristoteles brukte i sin bok om diktekunsten, der temaer om den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se for eksempel et tragisk teater eller en tragisk film får utløsning for vonde følelser, og sjelen renses dermed.

Duda sier at hovedtema på Fractured er å få livet på skinner igjen etter en personlig tragedie. Musikalsk er skiva den mest originale men også det mest tilgjengelige i Lunatic Soul kronologien, og den mest personlige. Duda tillater seg å eksperimentere på Farctured med mer elektronikk enn før og mer rytmikk. Han er inspirert av artister som Massive Attack, Depeche Mode, Peter Gabriel og David Sylvian. Sinfonietta Consonus Orchestra er som nevnt med og det på de to mest personlige låtene «Crumbling Teeth And The Owl Eyes» og «A Thousand Shards Of Heaven».

Lenke:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (1884 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking. Jeg er på ingen måte ensporet innen musikksmak, i likhet med intensjonen bak prog. Sjangerbegrepet er egentlig temmelig uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*