Nyhetsfeed

Innerspace: Ambisiøs musikk

Innerspace - Rise

Det canadiske bandet Innerspace sin debut kom to år etter de etablerte seg i 2010 og het The Village, og jeg var ikke akkurat strålende henrykt over musikken. Fem år etter så kommer nå skiva Rise, og den lever opp til navnet. Bandet har virkelig «reist» seg og laget et knippe låter som jeg har glede av å lytte til. Det har vært en lang «Reise» å få ferdigstilt den nye skiva. Årsaken var at etter The Village var det kun to av de fem opprinnelig musikerne igjen i form av Phil Burton og Simon Arsenault. Når de så «fant» keyboardsspilleren Marc-André Brunelle så begynte de tre å jobbe med The Rise.

Det viste seg kjapt at Marc-André Brunelle hadde svært mye bra å by på, og han var en stor motivator og pådriver, og ikke minst god på orkestrering og på å skrive låter. Trioen jobbet med låter som musikalsk sett skulle linkes opp mot globalisering og en dystopisk verden. Bassist og trommeslager kom også på plass, og nå kunne for alvor skiva skapes. Først ble bass og trommer innspilt som er fundament, og så ble det øvrige innspilt. Skiva inneholdt mange orkestrale partier, og da var det nødvendig å innhente ekstern hjelp. Fiolinist, fløytist, trompetist, french horn, trombonist, og tubaist ble rekruttert.

Det var nå åpenbart at The Rise for alvor var blitt et ambisiøst prosjekt, men musikerne i Innerspace var likevel bevist på at de skulle hygge seg og nyte det å skape musikk. Phil Burton står for et mer mangesidig vokalt bidrag enn på forrige skive, og det likte de øvrige for det åpnet opp for å «pensle ut» stemningene i plottet på riktig måte. Sømløse vokale overdubs var også noe som musikerne i bandet har sansen for. Mikhaël Bureau bidro med diverse virtuelle instrumenter for å få et frodigere og mer rikholdig sound.

Vokalt var det bare Marc-André Brunelle som hadde stemme til å synge de dypere bass stemmene. Selv når Brunelle ble overdubbet så låt det for tynt. Derfor ble Jordan Delage som er en klassisk trent operasanger rekruttert. Også Pamme Youance ble invitert til å synge noen av bakgrunnsvokalen. Hun sang også noen solo improvisasjoner som ble brukt på The Rise. Møysommelig og nesten sirlig tok altså musikerne i Innerspace tak i hver liten detalj, og sørget for at alt låt optimalt, dog uten å file det hele i stykker.

Et viktig element i kreeringen av The Rise er produksjonen, og her er Simon L’Espérance viktig. Han produserte skiva og viste bandet mye tålmodighet, og hadde diverse forslag. Gode forslag. Han brakte inn perkusjon her og der, og overdubbet noe av rytmegitarene for å få en fyldigere lyd. Også cover kunsten vektla canadierne sterkt. De ønsket barn som lekte i sentrum av en by i ruiner, og med en fult utviklet og normal by i bakgrunnen. Han som kunne utforme dette scenario ble etter en stund funnet, og heter Robert Jr. Napolitano. Jeg må si at Napolitano til de grader har lykkes.

Lyktes har også Innerspace, og all deres fokus på små detaljer har betalt seg i form av ei virkelig bra skive ved navn The Rise. Jeg har åpenbart brukt mange ord på å fortelle om hvordan The Rise ble til. Jeg gjør det for å vise hvordan seriøse kunstnere innen musikk jobber, og hvor mye arbeid og omtanke som ligger bak mye av musikken du hører på. At det hele er basert på et grandiost konsept og er orkestrert gjør jo at jobben blir enda mer krevende.

Lenker:
Facebook
Hjemmeside

Om Ulf Backstrøm (969 Artikler)
Mitt hovedfokus er musikk som er basert på progressiv tenking, men jeg er på ingen måte ensporet og i likhet med intensjonen bak prog er sjangerbegrepet totalt uinteressant annet enn til å gi en pekepinn om hva slags musikk det er snakk om i en anmeldelse. Jeg søker god musikk for å utfordre meg som lytter. God musikk til å trigge mine musikalske smaksløker, og til å sette i gang mine refleksjoner. Da er sjansen stor for at jeg utvikler meg og lærer, noe som bør være drivstoff for et hvert menneske. Fordi det å lære og utvikle seg er noe som tilfører livet en nødvendig porsjon "krydder". Slikt krydderet finner man blant annet i musikk. Ikke overraskende mener jeg at progressiv musikk har den fineste "smaken". På den annen side kan musikk med eller uten progressive elementer være godt nok til hverdags. Til fest derimot holder bare rendyrket prog! Må jo også få med at jeg rimelig kritisk, og jeg mener at det lages mye prog som er i beste fall uinteressant, og faktisk mye som er pinlig dårlig. Heldigvis oppveies dette av ekstremt dyktige aktører som for eksempel: Flower Kings, Mostly Autumn og White Willow, for å nevne noen tilfeldig valgte.
Contact: Hjemmeside

Skriv en kommentar

Din email adresse vil ikke bli vist offentlig.


*